Nordisk Rosehelg i Bergen 8-10 juli 2016

De må være gale som vil legge rosehelga til Bergen var leder for Nordisk Rosenselskab og Norsk Roseforening Hanne Dølheims første tanke da dette blei meddelt. Det var vel det berømte og berykta Bergensværet som først og fremst sådde tvil i lederens sjel. La meg ile til og si at dette blei gjort grundig til skamme på alle måter. Jo vi fikk jo noen regndråper i håret av og til da, men Bergen uten litt regn er liksom ikke Bergen. Været var optimalt for å vandre rundt og se roser og andre planter. Overskya uten nevneverdig regn og litt solstreif innimellom og fin temperaur. Akkurat som bestilt.  Ikke før søndag kveld satte regnet igang for fullt. Himmelen åpna seg og det velta ned. Men da var jo det hele over.

Det er noe eget ved Bergen. Tenk at vi har en slik perle av en by her i lille Norge. Denne byen som en gang var Norges hovedstad og største by og også i en periode i middelalderen Nordens største by og "ansikt" mot Europa og verden, kan godt måle seg med mange av verdens kjente byer. Nå skjemter jo bergenserne litt med at de jo ikke er fra Norge men fra Bergen, men det skal de ha lov til. De er med rette stolte av byen sin og da er det på si plass å være patriotisk.

Og hit var det altså at vi var så priviligerte at vi fikk komme og oppleve Nordisk Rosehelg. Og det viste seg å bli en opplevelse Bergen og Norsk Roseforening verdig. En opplevelse vi må dele med så mange som mulig. Vi har venta på dette i to år, så nå inviterer jeg dere til å oppleve Bergen og Vestlandet i rosenes tegn.

Når vi nå innleder med bildet av ei rose, så er det klart at dette må være av "Milderosa". Denne blei oppdaga i Gamlehagen på Milde,en gammel hage som skriver seg helt tilbake til 1500tallet. Den er svært lik den velkjente "Hurdalsrosa". Man har seinere funnet ut at det må være "Duplex" en Villosahybrid av ukjent foredler før 1770. Originalen i Gamlehagen var dessvere avblomstra. Noen få kronblader på den siste blomsten var igjen og den blei plukka av Per Harald Salvesen som viste oss hagen. Dette bildet er derfor tatt i Rosariet på Milde.

En av de norske deltakerne, Britt-Mari Langerud har funnet sin plass under rosebuen med "Lykkefund" i Rosariet på Milde. Rosa rose til venstre som dessverre ser litt glissen ut her, er den kraftigvoksende buskrosa "Elle", ofte kalt Elleville, av Arne Lundstad. Fruen Langerud var med på rosehelg/rosetur for første gang, og hun var så fornøyd at hun gav klart uttrykk for at dette ikke kom til å bli siste gang. Så hva er da mer naturlig enn å la henne ønske dere velkomne til å være med oss.

Samling på Bryggen Tracteursted 7juli

Selv om det ofisielle programmet ikke starta før den 8. blei det foreslått en samling til aftens på Bryggen Tracteursted for dem som ankom den 7. og det var vel de fleste. Et godt forslag. Mange av deltakerne fant vegen hit.  Her, omgitt av mange hundre års Bergensatmosfære nøt vi så god mat og godt drikke i et svært hyggelig og uformelt lag. En god start på rosehelga.

Dag 1: Åpning v/Hanne Dølheim, Hilsen fra Bergen kommune/Hordaland Fylkeskommune, introduksjon v/møteleder Torill Linnerud. Roser på Vestlandetv/Per Harald Salvesen, POM-prosjektet i Sverige v/Lars Åke Gustavsson, New roses from old v/Charles og Brigid Quest-Ritson, Scots Roses v/Peter D.A. Boyd, Byvandring i sentrum etter eget ønske Den grønne akse ByparkenMuseumshagen, bydelen Klosteret, Nøset/Verftet med roseblomstring i gammelt gatemiljø. Kveldsmat på restaurant Fløien. evl

Etter kaffe/te og forfriskninger kl0900  foretok Hanne Dølheim den offisielle åpninga av Rosehelga 2016; og det var altså i denne anledning hun ytra de bevingede ord om at noen måtte være helt gale. Det var de jo slettes ikke skulle det vise seg. Hyggelige hilsener fikk vi så fra ordførerhold. Møteleder Torill Linnerud holdt deretter en imponerende introduksjon. På et mesterlig engelsk ovenikjøpet, hadde hun full kontroll på det hele.

Så var det jo foredraga da. Sola var så smått begynt å trenge seg litt fram, og mange ville vel kanskje ha foretrukket utendørs opplevelser. Men med de sterke kreftene Norsk Roseforening hadde greid å hanke inn, satt alle lydhøre og svært så intresserte fra kl1100 til 1545 avbrutt av en times lunsj og kaffe/te og forfriskninger.  Undertegnede kjeda seg ikke et sekund.

 Førstemann ut var Per Harald Salvesen som  fortalte om roser på Vestlandet, kultgurminneroser(roser funnet i gamle hager)såvel som stedegne viltvoksende roser. Som bekjent har det over ei årrekke vært nedlagt et imponerende arbeid i Norden med innsamling og registrering av funne gamle roser i de respektiv landa . Dette er et arbeid det stå stor respekt av. Salvesen redegjorde her for rosefunn på Vestlandet. Eksemplarer av rosene er planta inn i Rosariet på Milde hvor vi seinere kunne ta dem i øyesyn. Slike roser er ofte gitt navn etter finneren/eieren eller etter stedet der de er funnet. Etterhvert har man klart å identifisere flere av dem. Alle fikk et eksemplar av Arboretet og Botanisk hages årsskrift "Årringen" hvor det er redegjort for dette i tekst og bilder.

Nestemann ut var den velkjente svenske eksperten og rosebokfofatteren  Lars-Åke Gustavsson som fortalte om det svenske POMprosjektet; på mange måter en forlengelse av roseinnsamlingsarbeidet.  POM Sveriges nasjonale program for mangfold av dyrka planter, etablert for å sikre bevaring/overlevelse og bærekraftig bruk av dyrka planter. Man beskjeftiger segbl.a. med innsamling, vurdering,identifisering og klassifisering, DNAstudier, bevaring for ettertida i den nasjonale genbanken samt å utvide bruken av genbankroser i f.eks. formerings- og foredlingsarbeid. Man har dokumentert ca 15000 roser som kan gi opplysninger om svensk rosehistorie. 1472 uidentifiserte roser,såkalte mysterieroser av poensiell verdi og historisk interesse er blitt innsamla for videre studier.  I det hele tat er dette et imponerende prosjekt som det var svært interessant å høre om.

Etter lunsj var vi spente på høre Mr. Charles Quest-Ritson og fru Brigid orientere om "New Roses from Old"/ Nye roser fra gamle. Mr. Ritson er som bekjent forfatter av bøkene "Climbing Roses of the World" og Encyclopedia of Roses. Sistnevnte er utgitt på norsk som Damms Roseleksikon. Han forteller om hvordan moderne roseforedlere bruker gamle roser i sitt foredlingsabeid. Dette er vel også kommet mer i skuddet ettersom roser med gammeldags form og duft er blitt mer populære. David Austin i England er vel den best kjente og den som vel har lykkes best. Såkalte nostalgiroser foredles imidlertid av flere såsom Poulsen i Danmark, Kordes/Tantau i Tyskland og Meillnd i Frankrike. Canadiske roser er ogsåi skuddet for strenge vinterforhold. Ifølge Mr. Ritson er det imidlertid kun David Austin som åpent erklærer at de bruker gamle roser i foredlingsarbeidet sitt. Han trekker fram remontantrosa "Ferdinand Pichard" som er brukt til å få fram stripete roser. Han mener også at eks. Aicha burde brukes mer i videre foredlingsarbeid. Så også rugosahybrider. Mange tenker kanskje ikke så mye over dette, så det var svært interessant å høre om det.

Sistemann ut er Mr. Peter D. A. Boyd som orienterer om "Scots Roses" tidligere kjent som "Scottish Briars". Dette er pimpinellrosehybrider som bli foredla i stort antall på 1600/1700 og 1800tallet for å tåle strenge forhold -inntil de gikk av mote midt på 1800tallet og mange forsvant. I Norden er det spesielt Finland som er kjent for sine pimpinellroser, velegna for finsk klima. Den mest kjente er vel "Finlands Vtia Ros" I Norge har i "Totenvikrosa" som er svært lik. Særlig rørende  var det å høre om "The Tonton Rose" etter slaget ved Tonton, vel det slaget i Storbritannia som har hatt flest falne. Etter slaget begynte det etterhvert å vokse opp roser på slagmrken. Mn sa det var de døde som kom tilbake som roser. Slagmarken blei eterhvert dyrka opp og rosene blei gravd opp og fjerna. Selv om mange tok til seg planter har man ikke funnet rosa noe sted idag. Det sies at rosene ikke ille være noe annet sted.  På mandag 11. gikk turen for flere av deltakerne til Bømlo for å studere lokale pimpinellroser, så dete var interessant.

Møteleder Torill Linnerud i sitt ess med sin utmerkede introduksjon

"Vassteinsrosa" Denne funnrosa som man mener er ei bourbonrose som man ennå ikke har klart å identifisere, får stå som illustrasjon til Per Harald Salvesens innlegg. Bildet er tatt i Rosariet på Milde.

Lars-Åke Gustavsson presenterte en interessant variasjon av Zinnia Gallica

Mr,. Charles Quest-Ritson presenterte dette interessante bildet som viser vegen fra gamle roser fram til den nye Austinrosa "Munstead Wood"

Og mr. og Mrs. Quest-Ritson takka for seg på denne originale måten

En samling gamle skotske pimpinellroser. Mange av dere har sikkert hørt om "Red Nelly/Single Cherry". Kanskje dere har den i hagen? Dette er ei gammel skotsk pimpinellrose. Knud Pedersen i Danmark sa en gang at hvis man kunne framforedle gjenblomstrende pimpinellroser så kunne man snakke om rosesalg. Etter sigende skal han være i gang med arbeidet.

Byvandringen

Så er tida inne til å legge ut på rosevandring i byen. Etter undertegnedes mening var dette et av rosehelgas høydepunkt. Her hadde vi som nevnt flere alternativer. Jeg valgte sammen med mange andre å følge Eva Dyvik på turen Nøstet/Verftet med roseblomstring langs gammelt gatemiljø. De gamle "smauene" på Nordnes er en opplevelse i seg sjøl. Rosene her er selvsagt ikke navnemerka, så vi gav oss gjetningen i vold med vekslende hell. "Flammentanz" er iallefall ikke til å ta feil av, ikke "Westerland" heller. Men kom og bli med oss og se sjøl. Kanskje du kan gjette det.

Vi starter på Ole Bulls Plass. Eva Dyvik var nesten litt brydd over å vise fram noe så lite spennende som alminnelige "Alloria" Men du verden så fine de er der de står, uten antydning til soppsjukdom så vidt jeg kunne se, og i full blomst, Jeg syns så absolutt at de fortjener å være med som innledning til turen. I bakgrunnen ses litt av Den Nationale Scene.

Ja her riktig bugner det av roser. Den røde er nok den velkjente "Flammentnz" Ellers er det åpent for gjetning. Disse rosene strakte seg langt oppover veggene som i skal se på neste bilde.

Det er nesten så man føler seg hensatt til sydligere egne når man ser dette bildet. Absolutt et eksempel til etterfølgelse også i bymiljøer andre steder.

Jeg falt pladask for denne vakre rosa som trøster seg inntil murveggen. Personlig syns jeg også at blomsterfargen står godt til veggfargen. Hvilken rose det er? Ja si det. Det ene forslaget kan kanskje være like godt som det andre. Er det noen som vil gjette? Hun tar seg iallefall ut til sin fordel.

Her stanser vi ved Amalie Skram-statuen. Flere roser er planta her på et lite felt. Her skal være "Aspirin", "Bonica", "Orange Triumph","Lichtkönigin Lucia mfl, pluss ei gammel Albarose som vakte interesse. Var det "Felicite Parmentier" mon tru. Blomstene hadde lit rosa, så det kunne være flere, men den var ikke så stor. Statuen ses i bakgrunnen.

Ja her er det muligens en Westerland som Annbjørg Skjævesland må bort og lukte på. Hva den røde heter er ikke så godt å si. Kanskje dere kan gjette.

Hva kan vel kle et gammelt smauhus bedre enn roser. Jeg syns det fortjener det.Den rosa rosa mener jeg skal være en klatrende utgave av "Bonica". Den røde er jeg usikker på.

Nå er vi tett på det virkelig rotekte bergenske. Eva Dyvik kunne fortelle at hvis man var født og oppvokst i "Knøsesmauet" så kunne man kalle seg en ekte bergenser. Her er det "Westerland" som får stå som stedfortreder for den ekte bergenseren. Denne tyske rosa kan kanskje stå som et bindeledd til hansabyen Bergen. Og om vi ikke just kan kalle oss for ekte bergensere etter dette, så har vi hatt en opplevelsesrik rosevandring i gamle bygater og "snau" og blit litt mer Bergensfrelste kanskje.

Aftensmat i Fløien Restaurant

Så er vi klare til å innta aftensmat i restauranten på toppen av Fløifjellet. En stor opplevelse med en fantastisk utsikt over Bergen som en eksra bonus. Det var overskya, men helt klar sikt og ikke en regndråpe. Helt perfekt. Og hva kan vi vel spise til aftens her i Bergen annet enn fiskesuppe. I samla tropp gikk vi fra hotellet til Fløibanen hvor vi fikk en tur-returbillett i hende. De aller sprekeste av oss valgte imidlertid   å spasere ned il byen igjen istedenfor å ta banen. Det var en kjempefin tur som ingen av oss angra på. Så hadde vi resten av kvelden til egen disposisjon. En perfekt avslutning på dag 1.  

Vi nyter maten og utsikten over byen som dessverre ikke syns så godt på dette bildet.

Og her er sprekingene på veg nedover. Bergen by og Nordnes i bakgrunnen. Helt til venstre Edel Anne Jensen, medlem av hovedstyret og en av ildsjelene bak rosehelga.

Dag 2 - Det Norske Arboret og Botaniske hager. Lunsj på Fana Folkehøgskule. Vandring gjennom Gamlehagen til Rosariet. Frigang i Rosariet. Festmiddag på Hotellet.

Dag 2 er i sin helhet avsatt til besøk i Arboretet og Rosariet på Milde. en interessant vandring i plantenes og rosenes verden med kunnskapsrik guiding. Det sjarmerende lille "Blondehuset" må få lov til å ønske oss velkomne hit. Vi har sommerens regnvær å takke for en fantastisk planteopplevelse. Bare vann fra oven kan gi oss disse intense grønnfargene som vi bare må beundre. Rosene ser også ut til å klare regn bra. De tar seg absolutt ut til sin fordel. I Rosariet får vi også besøk av sola.

Foran "Blondehuset" ser vi ei Albarose som jeg dessverre ikke fikk med meg navnet på. Rød rose til venstre for denne er "Great Western". Interessant var det også å se kinarosene "Old Blush" og "Slater^s Crimson China" planta i potter.

Arboretet

Fordelen ved regn er jo som nevnt at alt er så intenst grønt. Det er nesten magisk å oppleve planter og trær som strutter i et fantastisk spekter av forskjellige grønnfarger. Å bevege seg i dette er som å komme inn i en fortryllet verden som man omsluttes av. Og det var det vi var så heldige å få oppleve i Arboretet på Milde denne helga, godt ledsaga av en kunnskapsrik guide. Bergen er jo med rette kalt Rododendronbyen, og her var det et utall forskjellige sorter. Dessverre mangla jo blomstene. Man kunne bare ane hvordan det hadde sett ut i mai/juni. Vi kommer mer enn gjerne igjen i blomstringstida. Her starta vi jo med litt regn da, men det holdt fort opp, og så var det ikke noe mer problem med det.

Vi begynner i den japanske hagen. Vann og grønne planter er noe som er ypperlig egna for dette området. Derfor var det flere som lurte på hvorfor man har valgt beige grus for å illudere vann. Grus og sand brukes mye i japanske hager istedenfor vann, og det er enklere å ha med å gjøre. Beplantningene i grusen skal forestille øyer i et vestlandskart. Ganske fiffig.

Og her er vi kommet til fjellhagedelen med mange interessante planter.

Man har i sannhet klart å få plass til mange sjeldne og eksotiske trær og vekster i Arboretet. Det er virkelig fasinerende å bevegen seg rundt om blant de mange særegenhetene som fins her. En av de mest underlige og eksotiske vekstene må vel sies å være det som populært kalles "Apeskrekktreet". Vi kan godt forstå at det må være enhver apes mareritt å havne i et sånt. Treet som opprinnelig skal være hjemmehørende i Sør-Amerika ser ut til å trives bra i det milde vestlandske klimaet. Det ofisielle norske navnet skal visstnok være "Skjellkranstre"; et betegnende navn som gir en perfekt beskrivelse av hvordan treet ser ut. Personlig har jeg nok mer sans for "Apeskrekktre". Før vi kommer så langt som dette har vi vært innom det sjarmerende lille "Blondehuset"( se innledende bilde)

Det er ikke til å stikke under en stol at vi som de sanne roseelskere vi er alltid speider etter roseplanter på vår veg. Dette vakre, men dessverre navnløse eksemplaret av arten traff vi på i Arboretet. Kanskje noen har lyst til å gjette?

Gamlehagen

Etter en enkel, men velsmakende baguettlunsj på Fana Folkehøgskule, tok Per Harald Salvesen oss med  på en vandring i Gamlehagen på Milde; et hageanlegg som etter sigende har røtter tilbake til 1500tallet. Her skulle vi jo hatt et bilde av "Milderosa" da som blei funnet voksende her. Som nevnt var den praktisk talt avblomstra, så hva kan vel da bedre illustrere et flere hundre år gammelt hageanlegg enn dette gamle treet omslynga av eføy.  Er det ikke nesten som en skapning fra urgammel tid trer fram for oss? Milderosa skal også vokse inni her et sted. Den gamle hagens eventyrlige mystikk matrialiserer seg her. Herifra førte Per Harald oss så videre til Rosariet.

Rosariet

Og så er vi da endelig omgitt av roser på alle kanter. Rosariet på Milde skal etter sigende faktisk være et av Nordens største, så her kan vi riktig boltre oss. En "Lykkefund" planta som en kjempestor busk er et blikkfang i rosariet. Jeg vil allikevel henlede oppmerksomheten spesielt på den røde rosa i forgrunnen. Her er den av en eller annen grunn planta i potte. Dette er en legende i levende live. Den var med å innlede en ny æra i rosenes historie. Det var først og fremst med denne at de utrettelig blomstrende klaserosene etterhvert gjorde sitt inntog for fullt  Roser som har dominert rosemarkedet størstedelen av et århundre. Ja dere har gjetta helt riktig. Det er Poulsens "Rødhætte". Og her titta jo sola fram da, så legg fra dere paraplyene og bli med oss på en liten rundtur i rosariet.

Første og eneste gangen jeg hadde sett denne rosa in natura var da jeg var så heldig å få være med Norsk Roseforening til Frankrike. Her var vi så priviligerte at vi fikk lov å komme inn i Andre Eves private hageanlegg i Pritiviers. Her vokste det et kjempestort eksemplar av denne rosa som det ennå var endel blomster på. Derfor var det gledelig å se den igjen nettopp her på Milde. Dette er "Cerise Bouquet". Den blei foredla av Mathias Tantau i 1930 åra og noen planter blei gitt til Kordes som anså den som ikke god nok til å lanseres kommersielt. Kordes lanserte den seinere som sin egen. Den er blitt populær som ei stor engangsblomstrende buskrose, men det hevdes at den kan være litt sær å dyrke.

Jeg må medgi at jeg etterhvert har fått en spesiell forkjærlighet for albaroser. Prototypen på gammeldagse roser. Dette er levende antikviteter som overlever og tåler det meste, Nå må jeg dessverre si at det kniper litt både med albarosa i forgrunnen og den hvite rambleren i bakgrunnen. Jeg mener å huske at albarosa var "Princesse de Lamballe" og den hvite som velter seg utover i bakgrunnen mener jeg skal være en multiflorahybrid. Kanskje noen kan hjelpe meg.

Ja her er vi ved ei rose som har vært gjenstand for endel oppmerksomhet i de seinere åra. Litt mer oppmerksomhet kan slett ikke skade. Dette har man funnet ut er Geschwinds "El Ariana" som man trudde var utdødd, men som blei funnet igjen på Jæren i Norge og trukket fram fa glemselen og definert som den antatt utdødde "El Ariana". Roseeksperten Idar Jansen på Jørpeland har vært blant dem som engasjerte seg i oppklaringa. Rosa har oppnådd en viss popularitet i Norge som følge av dette. Europarosariet i Sangerhausen har fått eksemplarer av denne fra Norge for planting i rosariet.

Ja vi kan jo ikke dy oss annet enn a vi simpelthen må bort og ta den enorme Lykkefundbusken i nærmere øyesyn; for ikke å snakke om at vi riktig må inhalere den vidunderlige duften slik som Heidi Tokle Poverud gjør her.

Denne rosa har jeg sett mange steder i Tyskland hvor den ofte er planta i parker og offentlige anlegg, sogar på parkeringsplasser. Den tar seg like godt ut alle seder. Den er svært iøyenfallende og høyst spektakulær i full blomst. Det er første gang jeg hr sett et like flott eksemplar av "Rosarium Uetersen" her til lands. Og med denne staselige rosa sier vi takk for oss i Rosariet. Nå går ferden tilbake til hotellet hvor det venter festmiddag.

Festmiddag

Så er det klart for festmiddag på hotellet - Scandic Bergen City Hotel. - som det sømmer seg deltakere på Nordisk Rosehelg  Og den tradisjonelle rosequizzen hører selvsagt med. Denne gangen skulle det ikke bare gjettes på roser men også i tillegg svares på diverse spøørsmål alt sammensatt av Daniel Ducrocq..Dessverre har jeg glemt menyen, men det hele smakte aldeles fortreffelig.

Danske Inger Schierning promoterer Verdens Rosekongress 2018 som skal avholdes i Danmark under slagordet "A Fairytale of Roses". og jeg er 100 prosent sikker på at dette virkelig vil bli et roseeventyr i H.C. Andersens ånd. Han har jo også fått ei rose oppkalt etter seg. Dette er noe broderfolket i sør behersker til fulle, og vi gleder oss selvfølgelig allerede. Egentlig var det Danmarks tur til å arrangere rosehelg denne gangen, men siden det nevnte evenement legges til Danmark i 2018, gikk stafettpinnen videre til Norge. Vi fikk også innbydelse til en rosetur til Ljubljana i Slovenia allerede neste år, så det er litt av hvert som skjer framover.

Tradisjonen tro var det rosequizz. Nytt av året var det i tillegg en rekke spørsmål som også skulle besvares relatert til roser. Her studeres de utvalgte rosene inngående.

Og her er vi ved vinnerbordet som undertegnede også satt ved. Men det var vel Ola Larsen som først og fremst halte seier`n i land for oss. Premien var ei flaske sjampanje på deling, og her skåles det.

Denne Daniel Ducrocq er en liten luring. Ei av rosene han hadde valgt ut var det ingen som visste navnet på, selv ikke han. Så nå går spørsmålet til dere der ute. Hvilken rose mener dere dette kan være?

Dag 3 - Baroniet Rosendal

 Så er vi klare for en båttur til Baroniet Rosendal. Det var meldt litt sol på formiddagen, noe som ville ha vært midt i blinken, men man kan ikke få det helt som man vil alltid. Dagen opprant med lett regn som fulgte oss ned til båten. Men etterhvert som vi nærma oss Rosendal, greide sola å trenge litt igjennom, så Baroniet møtte oss på behørlig vis i lettere skydekke og flere solstreif. Regnet kom ikke tilbake før ved 15tida om ettermiddagen da vi var ferdige med lunsjen. Da var jo også det meste av vår tid her omme, selv om noen ildsjeler fortsatt valgte å vandre rundt den siste tilmålte tid iført regntøy og paraplyer for å få med seg enda flere roseopplevelser.

Først fikk vi en orientering om stedets historie og arbeid som er nedlagt av de ansvarlige forvalterne, samt en omvisning i det lille slottet fra 1600tallet. Her er også anlagt en nyttehage etter mønster fra 1600tallet. Dette syns jeg er svært interessant, men mange var nå overmodne for roseopplevelser, og styrte etterhvert sine skritt i retning den velkjente renessansehagen rett nedenfor slottet.

Flere strenge vintre i de seinere åra har gjort stor skade her. En masse planter døde av frost. De ansvarlige inngikk en avtale med Poulsenroser i Danmark og nye roser kom til. Men disse frøs også ned. Takket være at Poulsenroser igjen stilte opp, kom det et nytt sett med roser på plass. De er ennå ganske nye, men vi satser på at de vil vokse seg til etterhvert,  hvis da ikke værgudene vil det annerledes igjen. Måtte Vårherre forby det. Poulsenrosene er ikke så fargesterke som de gamle klaserosene her var, men til gjengjeld kan de skilte med mer duft, og det skal det være på roser et slikt sted. Mange syntes det var rart at man ikke hadde valgt gamle og historiske roser i slike omgivelser istedenfor nye og moderne Det kan man jo forsåvidt si seg enig i, men jeg sier ; la renessansehagen være slik som den er. Det er greit. Imidletid er det en instendig bønn til de ansvarlige at de bør sørge for å plante en masse gamle roser rundt om i parken. Det er plass til mange flere en de flotte Maiden`s Blush og de få andre man fikk se. Det må være neste prosjekt. Selvfølgelig skal det være variasjon i beplantningene, men navnet Rosendal forplikter. Det er vel først og fremst roser man forventer å se når man kommer hit

Så vil jeg si til deg som ikke har vært her før: Sørg for å avsette tid til en tur hit til Rosendal. Det er en opplevelse du må få med deg. Men bli nå med på en liten rundtur i Baroniet her på nettet.

Et velkjent motiv fra Rosendal. Dette er faktisk den ene sidefløyen i slottet. Inngangen til borggården er plassert på venstre side usynlig i bildet. Slottet er bygd rundt denne. Her ser vi renessansehagen tilplanta med en masse Poulsenroser. De røde rosene i forgrunnen er noen av parkens altfor få gamle roser. Dessverre er de ikke navngitte. Undertegnede klarte ikke å bestemme sorten. Kanskje noen andre klarte det.

Dette bildet leder tankene hen til sydeuropa. Langs hele denne veggen vokser klatreroser av litt eldre dato. Hamburger Føniks blant annet. Noen av dem ser litt glisne ut, og kan kanskje skiftes ut etterhvert. Men dette syns jeg er fint.

Av de mange Poulsenrosene i -Renessansehagen som absolutt tok seg ut til sin fordel her, har jeg valgt ut denne som er oppkalt etter den verdenskjente, nå avdøde danske musiker Victor Borge som også kunne vitse litt mellom framføringene. Å bemerke er jo at rosene her, både denne og de andre, ser ut til å tåle regn godt. Vi krysser fingre for at de etterhvert vokser seg til og danner en frodig, duftende og spektakulær renessansehage denne gangen.

Så er det tid for lunsj som inntas i kafeen som er innreda i et drivhus. Det er vel unødvendig å si at lunsjen smakte fortreffelig. Her var ikke plass til alle på en gang, så vi delte på oss.

Vesterlandbuskene som er planta her, er med sin frodige og kaftige voksemåte og sin sterke duft som skapt for denne parken. Legg merke til den enorme blåregnen som dekker nesten hele denne veggen(det er kanskje flere planter).Dessverre er de jo ikke i blomst nå i juli. Det milde og lune klimaet inne i Vestlandsfjordene er ideelt for naturens frodighet, hvilket vi fikk mange bevis for på vår vandring rundt i parken. Nå må det neste prosjektet bli: innplanting av en masse gamle og historiske roser rundtomkring i parken i tillegg til de få som er her nå. Så har Vårherre åpna litt på kranene igjen, men nå er det på tide å gå tilbake til båten, og vi takker så hjertelig for oss. Vi vil gjerne tilbake.

Takk for oss!

Ja så er nok ei begivehetsrik rosehelg i ferd med å gå over i historien, og som alltid sitter vi igjen med mange minnerike roseopplevelser: denne gangen i Vestlandets hovedstad, Bergen, en gang Norges hovedstad og største by: faktisk også Nordens største by på et tidspunkt. Bare byen i seg sjøl er mangt et besøk verdt. Og når vi får så mange storarta roseopplevelser på kjøpet er det en udelt glede. Selv om det meste av denne sommeren regna vekk, og Vestlandet fikk sin rikelige del av dette, var vi også så heldige at værgudene så litt i nåde til oss. Noen savna kanskje besøk i private hager, noe som jo er vanlig. Personlig syns jeg at vi allikevel så absolutt fikk full uttelling.

Dette var på alle måter ei rosehelg som vertskapet har all ære av! Vi retter en hjertelig takk til alle dere som har vært med å arrangere dette! Det var helt fantastisk. En deltaker som var med på "rosetur" for første gang, gav klart uttrykk for at dette gav mersmak. Dette blir såvisst ikke hennes siste rosetur. Vedkommende har i likhet med undertegnede alt meldt seg på roseturen til Ljubljana.

Bildet er som dere ser av ei rose som fremdeles er i knopp, men som snart vil åpne seg. Dette får illustrere begivenheter som er i kjømda. Neste Rosehelg blir i Kalmar i Sverige i 2020. Men først blir det Danmark som skal arrangere den Internasjonale Rosekongressen i 2018 under mottoet "A Fairytale of Roses" - "Et Roseeventyr"- i H C Anersens ånd.  Det er jeg helt sikker på at det blir, for dette kan våre danske rosevenner. Men allerede i juni iår venter det som nevnt roseopplevelser i den nye amerikanske presidentfruens hjemland.. Blir dere med?

 Men også vi kan viser det seg  - så nok en gang TUSEN TAKK for ei fabelaktig fin rosehelg!

Tekst og fotos: Arvid Jørgensen

Så avslutter vi som vi begynte med bilde av ei rose., og siden flere av deltakerne nå skal på pimpinellrosesafari til Bømlo, passer det godt med bilde av denne rosa som har fått navnet "Kjøkkelvikrosa" etter stedet der den blei funnet. Dette er den siste blomsten på busken som er i ferd med å åpne seg. Bildet er tatt ved Blondehuset i Arboretet.

Pohjoismaiden Ruususeurojen Wiikonloppu - Nordiska Rosenweekenden - Nordisk rosehelg i Finland 11. - 13. juli 2014

Så var turen endelig kommet til Finland. Dette hadde jeg sett fram til i to år. Finland var det eneste nordiske landet jeg ikke hadde vært på rosehelg i, og nå er altså ringen sluttet. Og - ja, det blei jo selvfølgelig en opplevelse vi aldri glemmer. Det overgikk alle forventninger. Ja hva hadde jeg egentlig forestilt meg at jeg skulle få av roseopplevelser her i dette landet som i alle fall for meg for det meste har stått i pimpinellrosenes tegn. De fins til gjengjeld i et utall varianter. Fantastisk flotte roser som er som skapt for finske klimaforhold.  De fleste kjenner vel til "Finlands vita Ros" som pussig nok ikke heter det i Finland men "Johannusruusu - Midsommarrosen".  Men i likhet med i Norge var det også svært varmt i Finland, så disse rosene var så godt som avblomstra alle sammen. Ja hva var det igjen å se da mon tru?. Jeg skal love for at vi virkelig fikk roseopplevelser som nesten tok pusten fra oss. Og hvis dere ikke trur meg, så bli med meg, så skal jeg lose dere igjennom noen fantastiske dager i Finland. Åstedet var denne gang lagt til den vakre byen  Åbo/Turku, noe jeg personlig satte stor pris på. Så fikk jeg se litt mer av Finland enn bare Helsingfors hvor jeg tidligere hadde vært. Jeg hadde sett for meg at jeg skulle fly via Stockholm til Åbo, men stor var min forbauselse da jeg så at det ikke var noen flygninger i den aktuelle perioden. Vi fikk seiere vite at Åbo flyplass var midlertidig stengt på grunn av utbedringsarbeider. Men med utmerkede bussforbindelser mellom Helsingfors flyplass og Åbo blei dette isteden en ekstra bonusopplevelse i form av to bussturer gjennom sjøenes og skogenes land.  Disse områdene sørvest i Finland skal også etter hva jeg fikk forståelsen av høre til de beste i landet, så det hjelper jo en del. Men nå kan dere være med og oppleve det sjøl, så kan dere se om det ikke er sant det jeg sier.  

Denne rosa, foreløpig uten navn,som vokser hos Anna Louise og Günter Brüninghaus på Wiurila Gård falt vi helt i staver over alle som en. En enorm busk helt overstrødd med mellomstore rosa blomster. Den er en del av et prøveprosjekt som har pågått i 10 år og har hittil bare et nummer. Når kommer disse rosene i salg tru? I mellomtida får den stå som innledning til ei opplevelsesrik rosehelg

Finlands Vita Ros- Johannusruusu -Midsommarrosen

Ja selv om pimpinellrosene var så godt som avblomstra, så kan vi vel ikke for skams skyld unnlate å ta med et bilde og en omtale av Finlands nasjonalrose framfor noen, rosa med det poetiske navnet: "Finlands Vita Ros - Johannusruusu - Midsommarrosen. Så her er hun altså, riktignok bare som et lysbilde vist innledningsvis av avtroppende leder for Nordisk Rosenselskab, Inger Kullberg. Men likevel.. Det er Finlands rosensjel som ligger gjemt i denne. I Norge har vi jo vår egen utgave av denne, nemlig rosa med det ikke fullt så poetiske navnet "Totenvikrosa" De er svært like, men den danske roseeksperten Knud Pedersen hevder at det er en forskjell.

Dag 1: Åpning av rosehelga med påfølgende lunsj. Om funnroser i Finlnd ved Inger Kullberg, Om kanadiske roser ved Leif Blomq. Om nye finske roser ved Pirjo Rautio.Kort info om verdens neste rosekongress i 2015 og deretter i København i 2018. Etter kaffen omvisning i Åbo universitets botaniske hage.vistK

Deltakerne var alle inkvarterte i Hotell Seurohuone i Eriksgatan i sentrale Åbo. Hotellet ligger i gangavstand fra det ærverdige restaurantkomplekset Koulu i samme gate - vårt faste samlingspunkt. Etter medlemsregistrering på hotellet fra 0900 til 1200  samlas vi i restaurant Koulu til åpning av rosehelga 2014 ved Lauri Korpijaakko, leder for Finska Rosensällskapet. Deretter inntok vi en rikholdig buffetlunsj på samme sted.

Etter lunsj orienterte Inger Kullberg om funnroser i Finland. Forbausende mange roser er funnet voksende rundt om i Finland, og flere av dem har en interessant historie. Så som "Ruskela, en pimpinellrosehybrid som blei funnet voksende i en veikant et sted i Finland og hjemført til Ruskela, finnerens hjemsted. Ingen i dag kan si hvor funnstedet var. Eller "Ristinummi" en pimpinell/rynkerosehybrid som blei funnet ved jernbanestasjonen av samme navn i Järvenpää. På grunn av utbygginger på stasjonsområdet, skal den visstnok ikke lenger finnes her. Nevnes kan også "Onni" en kanelrose/centifoliehybrid funnet i Rovaniemi og Olkkala en gallicakrysning fra Olkkala  i Vichtis. Det dreier seg selvfølgelig mye om pimpinellroser og krysninger med rynkeroser og gallicaroser. Svært mange er vakre og ikke minst hardføre roser som burde bli bedre kjente også i Norge med henblikk på planting i utsatte områder. Mange fatta også interesse for "Pikkala" en krysning mellom ei gallicarose og ei centifolierose. Eller hva med" Pappilan Neito - Prestegårdsfrøken",  selvfølgelig etter voksestedet på en prestegård. Hun er også kjent som hvit Hansa. Her er i sannhet et rikholdig materiale. Mye av opprinnelsen kan antakelig også spores til Russland. I Norge kjenner vi godt til "Nordens Dronning"  en rugosahybrid som skal stamme fra St. Petersburg. Jeg var så heldig å få kjøpt et hefte fra 2009 om funnroser i Finland som jeg har bladd flittig i. Bilde av flere av funnrosene fins i Rosegalleriet.

Leif Blomqvist orienterte om planteskoleerfaringer med kanadiske roser. Dette er nok roser som er midt i blinken for Finland. De vi så tok seg absolutt ut til sin fordel. Flere av rosene i Explorerserien har jeg gode erfaringer med. Når det gjelder de andre er det nok litt så som så. Dette er først og fremst roser for varme somre og kalde vintre med stabilt klima. Leif Blomqvist solgte også boka si "Rosor i norr" som jeg selvfølgelig blei den lykkelige eier av.

Pirjo Rautio orienterte om nye finske roser. Hun er sjøl mester for mange av dem. Dette er vesentlig rynkerose- og gallicahybrider. Flere av rynkerosehybridene er gjenblomstrende. Ellers gav Pirjo uttrykk for at hun ikke er så opptatt av at rosene skal gjenblomstre. Det er vel kanskje heller ikke så om å gjøre når rosene skal dyrkes eksempelvis i Nord-finland. Her når de vel ikke å blomstre igjen uansett. Personlig må jeg medgi at jeg setter utrolig stor pris på rosenes gjenblomstringsevne som en svært viktig kvalitet. Pirjos roser er også kjent langt utover Finlands grenser. Blant annet er det en planteskole i Frankrike som fører hennes roser.Gode gjenblomstrende sorter er "Erkki Rautio", "Sassa Natalia" og Ilmari Rautio". Hun har samla rosene sine i Simola.

Matthias Meilland fra det velkjente roseforedlingsfirmaet Meilland i Franrike orienterte litt om neste verdensrosekongress i Lyon i 2015 - veldig fristende.

Så kunne Inger Schierning fra Danmark fortelle om verdenskongressen i 2018 som nemlig skal foregå i København. I den anledning planlegges det utplanting av nordiske funnroser, et bestemt antall fra hvert land, som de respektive nordiske roseforeningene skal stå for. Ja så må vi jo til Danmark også da når den tida kommer. Her er litt av hvert.

Så, etter kaffepausen går turen til Åbo universitets botaniske hage. Der er to busser, og selvfølgelig er det to roser som viser oss vei til riktig buss - ei rød og ei gul.

Dette var en rikholdig botanisk hage, og det skal de være. Roseavdelingen var ikke så stor, men allikevel  konsentrert og selvfølgelig veldig interessant. Men sann hageglede innebærer også at vi må se noe annet enn roser. Og det fikk vi både her og et annet sted som vi seinere skal komme til. Dere har noe å se fram til.

Finska Rosensällskapets formann Lauri Korpijaakko ønsker velkommen til Rosehelga

Leif Blomqvist presenterer en del nyere kanadiske roser som har vist seg dyrkingsverdige i det finske klimaet. Rosa i bildet her er litt spesiell. Den heter "Campfire" og er svært iøyenfallende. Dessuten er det etter hva jeg forstod kun en planteskole i verden som har kjøpt alle rettigheter til denne rosa. Hvilken fikk jeg ikke helt med meg.

Så skal vi til Åbo universitets botaniske hage. Bli med.

Denne søte lille blomsten som visstnok skal vokse vilt i Sverige og også finnes om enn sparsomt i Finland har jeg sett en gang tidligere i Sverige, men aldri i Norge. Den har fått navn etter blomsterfargene, og da gjetter dere det kanskje. Den heter selvfølgelig "Svenska Flaggan"

Dette er den kanadiske explorerrosa "Jens Munk" oppkalt etter en dansk-norsk oppdagelsesreisende. Den fanga min interesse fordi jeg sjøl har planta denne i hagen min i år. Der var fint å se hvordan den kan bli som fullt utvokst.

Ikke alle rosene var navnemerka dessverre, så her kniper det litt. Den hvite rosa i bakgrunnen er i alle fall "Comtesse de Lacepede". Roseavdelingen av hagen var som nevnt liten, men plantene var stort sett i god vekst og blomstring, og det er tydelig at de fanger interesse.

Denne rosahvite rosa som deltakerne her med rette beundrer er merka som albarosa "Amelia". Vi så den også andre steder, da under navnet "Celsiana", ei velkjent damaskrose. Ingen av oss var i stand til å se forskjell på disse to. Mange hevder da også at dette dreier seg om ei og samme rose.

Og så sier vi farvel til Åbo universitets botaniske hage, og det velger jeg å gjøre med denne rosa : "Rosa Beggeriana". Og hvorfor det? Jo dette er den ene av foreldrene til den kjente finske slyngrosa "Polstjernen"; verdens mest hardføre klatrerose.Det er nemlig "Polstjernen" som bl.a. i Amerika er kjent som " The White Rose of Finland"

Og kvelden er vår

I det fantastiske sommerværet som Åbo hadde å by på var det ikke vanskelig å finne på noe å fylle kvelden med. Vi søkte hen til vårt "stamsted" restaurantbåten "Svarte Rudolf" på elva Aura som renner gjennom byen. Her vanka det både strømming og andre godsaker. Foreløpig har vi bare fått drikkevarene og nyter den varme sommerkvelden. Her sitter fra venstre: Bodil Carlsson, Edel Anne Jensen, Marit Skorstad og Annbjørg Skjævesland. Det røde huset i bakgrunnen er en gammel kjøpmannsgård fra 1700tallet som nå er museum. Angivelig Åbos eldste borgerhus.

Dag 2: Kristiinas og Klaus Juvas privathage,Veteranparkens Rosarium i St,-Karins, Hongisto Planteskole, Wiurila Gård - lunsj i gårdens restaurant og omvisnong i parken og rosehagen, To privathager - Aili myllyläog Sini Roine

Vi besøker først Skeppars ved Hessund i Pargas  som Kristiina og Klaus Juvas kjøpte i 1998.Ds de overtok eiendommen fant de etter hvert fant de innimellom trær og busker flere rosenbusker som de tok vare på. Denne hagen ligger nær havet, og noen ganger stiger havnivået, men de rosene de har her ser ikke ut til å ta så mye skade av det. Dette var en hage med mange trær og mange fine roser i skjønn forening. En del trær har måttet bøte med livet for å få mer sol og lys inn til  rosene, men det er enda mange igjen. Vertskapet møter oss ved innkjørselen - Kritiina med ei lita rose i håret. Her er også planta en rosehekk med gamle roser som viser seg å være Minette. Dette er ei rose som synes å ha problemer med å åpne seg nær sagt i all slags vær, men her viser hun seg fra sin beste side. Vi følger gjerne med inn i hagen med det koselige gamle hvite huset. Bli med dere og. 

Kristiina og Klaus ønsker oss velkommen. Det skal være mulig å se den lille rosa som Kristiina har i håret.

Og her viser altså Minette seg fra sin aller beste side - som hekk, Denne rosa fins i mange hager rundtomkring i norden, og kalles derfor også ofte for nordisk rose, I Finland kjent som Mustialaros,

Og her beundrer vi et stort eksemplar av "Blush Damask" som breier seg fint utover i alle retninger, samt ei annen rose som jeg ikke fikk med meg navnet på.Kristiina kunne fortelle at hun hadde fått Blush Damask som "Maidens Blush". Dette er noe vi alle har opplevd, nemlig det at roser som vi får eller kjøper viser seg å være noe helt annet enn det vi hadde forestilt oss. Slik er det bare. Men når de blir slik som her, kan vi jo godt leve med det.

Halldis Myhre Tvete fotograferer ei interessant rose som heter "Ruth" Ei rose som jeg personlig aldri hadde hørt om. Dette skal være ei gallicarose fra 1947. Den hvite rosa er jeg dessverre ikke sikker på. Det kan for så vidt være Mumierosa, Rosa Sancta, med forbehold.

Rosene syns kanskje ikke så godt her, men jeg skal love for at de er der i fullt monn og interessen er det ikke noe i veien med. Jeg syns vi skal ha med et stemningsbilde fra hagen med det koselige gamle huset også.

Kristiina kunne fortelle at hun gjerne kjøper flere av hver rosesort og prøveplanter flere forskjellige steder i hagen for å se hvor de trives best. Et godt tips. Vi avslutter besøket hos Kristiina og Klaus med denne fine samplantingen. Den rosa rosa skal angivelig være "Empress Josephine".Så med dette tar vi farvel og takker så hjertelig for at de ville dele sine mange hage- og rosegleder med oss.

Veteranparken

Så fortsetter vi til Veteranparkens rosarium i St. Karins/Kaarina
Parken som stod ferdig i 1993 fikk sitt navn etter bautaen som reistes til minne om krigsveteraner. Rosariet i parken blei påbegynt i 1993 da St. Karins fikk bystatus. Her fins nå ca 280 roseplanter fordelt på 220 sorter. Følg med oss inn og se.

Jeg må innrømme at jeg falt pladask for denne lille tassen som strever seg opp av sanden. Så den får lov til å innlede besøket, selv om den vokste et godt stykke inne i rosariet. Den lille heter "Frontenac" og er ei kanadisk rose av F. Svedja fra 1981

Her ser vi igjen denne beundringsverdige rosa som her heter "Celsiana". Det var mange som kunne tenke seg å plante denne. Fotografen i bildet er Mona Westli, redaktør av Rosebladet.,

Noe for enhver smak. Friske og fine rosenbusker i god vekst og blomstring, så interessen er det forståelig nok ikke noe i veien med her heller. Det studeres og fotograferes over en lav sko. Rosariet var inndelt i felt f.o.m A t.o.m F og rosene var merka med felt og nummer. Vi hadde fått tildelt plansjer med felt og nummer som viste rosenes navn, så dette var veldig greit.

Kanadiske roser er forståelig nok blitt svært populære i Finland. Dette er roser som tåler svært lave vintertemperaturer, men som liker litt god sommervarme også. Her ser vi "Henry Kelsey"( rød), "John Cabot" (mørk roa) og "John Davies" (lys rosa - bak). Vi har hatt store problemer med å få fatt i Henry Kelsey i det lokale plantesenteret i Vanse. Vi har flere ganger fått John Cabot isteden. Jeg har etter hvert begynt å lure på om det er jeg som tar feil av dem. Men her ser vi dem, og det er gledelig å se at det er jeg som har rett.

Det er godt å ta seg en liten pust i bakken mens man lar de mange roseinntrykka sige innover en. Og med dette tar vi farvel med Veteranparkens Rosarium før vi begir oss videre til

Hongisto Planteskole/Hongiston Taimisto

Hongisto Planteskole blei grunnlagt i 1990. Fra staren av utgjorde rosene hovedproduksjonen. Nå for tida er det tre hovedproduksjonsvekster: Roser, syrener og einer. Utover dette fins det også noen øvrige vekster i produksjon. 5000-7000 roser produseres årlig, deriblant også egne roser. Dessuten produseres ca. 20000 - 30000 øvrige vekster. Her er det jo lett å forstå at mange falt for fristelsen.

Innehaveren orienterer ved ankomst. Her med noen av de egentiltrukne rosene.

Og her skimter vi noen av plantefeltene. Så, etter at alle parter synes å være fornøyde med en god handel, sier vi takk for oss og begir oss videre til

Wiurila Gård og Anna Louise og Günter Brüninghaus

Denne imponerende herregården som ekteparet Anna Louise og Günter Brüninghaus på en så framifrå måte har makta å holde i hevd, blei nevnt i historien allerede på 1400tallet. Daværende eier var Magnus Johansson til Wiorela.  I år 1797 overtok friherre generalmajor Magnus Wilhelm Armfelt, og Finlands første statsarkitekt den italienske Carlos Bassi planla da gårdens hovedbygning. Bygningsarbeidet var ferdig i 1811. I åra 1835-1845 blei økonomibygningene oppført og det var den andre statsarkitekten C.L. Engel som utforma disses fasader. På den tida fantes det på gården et teglverk, et sagbruk, kverner, et meieri og et brenneri samt det første kjente finske ølbryggeriet.

Ikke bare bygningene men også den imponerende parken er en nytelse. Parken er "åsted" for KESKASprosjektet som gå ut på å prøve ut forskjellige planters, buskers og trærs muligheter for å tåle det finske klimaet. Her fins en imponerende rosesamling med store og frodige roser i full blomst som hittil kun har fått nummer. De er ikke klare for salg ennå, men vi har jo lov til å håpe på at det vil skje snart. Rosenes foredler er Peter Joy. Dere må bli med å se dette. Men først er det lunsj i gårdens restaurant bestående av nydelig fiskesuppe og kaffe og kaker. Anna Louise orienterer litt mer utførlig om gårdens historie. Hun mista tidlig foreldrene sine og vokste opp her hos besteforeldrene. Günter kommer som navnet tilsier opprinnelig fra Tyskland, men han gir ved flere anledninger uttrykk for at han føler seg privilegert over å få bo i Finland.  Og med et slikt sted å kalle hjem har vi ingen problemer med å forstå det.  Han orienterer litt om rhododendron og om den omtalte rosehagen. 

Anna Louise orienterer om gårdens historie mens vi får servert fiskesuppe.

Og så styrer vi selvfølgelig våre skritt i retning rosedelen av parken. Her ser vi bygningene med bl.a. restauranten i bakgrunnen hvor vi inntok lunsjen. En del fine rosebusker ser vi også, men det blir enda bedre.

Disse rosenbuskene tok nesten pusten fra oss. Den rosa rosa i bakgrunnen er den samme som jeg innleda med. Klarer vi å vente til de kommer i salg tru?

Edel Anne Jensen har fortapt seg i rosehavet, og det kan vel ingen foenke henne i.

Ja, bildene taler egentlig for seg

Til tross for at rosedelen av parken egentlig er ganske liten, har jeg svært ved å slippe taket i den, så det får bli et bilde til fra den.

Vi må ha med et bilde fra parken også, her med hovedbølet i bakgrunnen. Günter tok oss med på en liten omvisning og var med rette stolt av eiendommen. Her prøves ut mange forskjellige vekster, noen som man kanskje ikke skulle tru kunne vokse i Finland. Günter kunne fortelle at klimaet her er svært gunstig for Finland, og det hjelper jo noe. Her snakker han svensk, men han behersker også finsk flytende. Og med dette sier vi hjertelig takk til Anna Louise og Günter Brüninghaus for at de ville ta imot oss i dette unike gårds og parkanlegget som også er deres hjem. Men vi har selvfølgelig ikke fått nok ennå. Vi skal se to privathager til før vi tar kvelden og det må dere ikke gå glipp av.

Aili Myllyläs hage

Ei av Ailis venninner som også var med på turen, kunne fortelle at Aili hadde bestilt 30 roser til. Hvor i al verden skal hun ha dem hen? Ja dette veit jeg alt om. Dette er et spørsmål som jeg sjøl får stilt meg hvert år. Men så er det jo det da at det av en eller annen årsak alltid blir plass. Så selv etter at jeg har vært i hagen hennes og sett, så er jeg viss på at hun får plass til 30 og sikkert også enda flere roser når det kommer til stykket. Å si a dette er en rikholdig hage er nok litt for mildt sagt. Her var det en masse roser (ca 270, klematis ca 100, stauder og andre vekster i en skjønn og harmonisk forening uten at det på noe sett var overlessa, og det på et relativt lite område. Dette var rett og slett fantastisk. gangstier snodde seg rundt i hagen og man oppdaga stadig noe nytt på sin veg. Et vitnesbyrd om innehaverskens  sikre estetiske smak Men bli med oss inn og se.

Foran huset er det selvfølgelig planta flere roser, men det er først når vi runder hushjørnet og kommer på baksida at hagen åpner seg i all sin prakt. Når vi runder hjørnet møtes vi av denne rosa. I Norge har denne vært i handelen i mange år under navnet "Rosa Gallica Splendens". Man har siden funnet ut at den hører til Francofurtanarosene og skal hete "Frankfurt". I Finland er den en gjenganger i veldig mange hager og best kjent som "Valamoros" - Valmuerose.

Så har vi runda hjørnet og den innholdsrike hagen venter på oss. som man ser er det et lite område, men jeg skal love for at det er masse å beundre både av roser og annet. Helt til høyre sitter Aili sjøl og ønsker oss velkommen. Hva rosene i bildet her heter fikk jeg dessverre ikke med meg. Her blei det også servert forfriskninger fra bordet til venstre i bildetd

Her ser vi hvordan stauder, klematis og roser danner et harmonisk hele. En staude som på et tidspunkt forsvant fra hagen min og som jeg gjenoppdaga her, nemlig toppklokke, må jeg nok se å få fatt i igjen. Blått er en farge som går veldig godt sammen med roser. Dette er også den eneste fargen ingen hittil har lykkes helt med å få til på roser. Men er det egentlig nødvendig?

Ja det er vel egentlig bare å la bildene tale for seg sjøl

Dessverre fikk jeg ikke med meg navna på rosene i dette bildet heller, men vi kan i alle fall nyte synet av dem sammen med Mona Westli

Men denne veit jeg navnet på. Den heter "Lumo" og er ei finsk buskrose fra 2010. Det er en fri pollinering av den amerikanske "Applejack", og den er en del av KESKASprosjektet på Wiurila Gård. Og med denne sier vi hjertelig takk til Aili Myllylä for at hun lot oss få oppleve hagen sin. Et sant privilegium.

Sini -Roines hage

Vi behøver bare å gå over vegen fra Aili Myllylä for å komme til denne hagen. Den er svært forskjellig fra Ailis hage, og slik som jeg ser det etter å ha opplevd den, er jeg sterkt frista til å gi den kultstatus. Jeg skal forsøke å forklare hvorfor.  Her er helt åpent, ingen trær og svært få vekster utenom roser. Rosene er i fokus. Lite eller ingenting avleder oppmerksomheten fra dem. Plantene er til dels store, frodige og blomsterrike. Men det er først og fremst planløsningen med sine sirkel- og hjulformasjoner, som leder tankene mine hen på  urgamle, nærmest okkulte tegn og diagrammer. Jeg må innrømme at det fasinerte meg veldig. Men vær ikke redde for å bli med. Dette er bare vakkert. Vi ser Aili Myllyläs hus i bakgrunnen til høyre.

Vertskapet er med oss og er behjelpelige med å svare på spørsmål

Her aner vi noe av planløsningen. Eiernes hus i bakgrunnen.

Her ser vi mer av den samme fascinerende hjulformasjonen, nærmest som ei oppdelt bløtkake. Rosene er som man ser i god vekst og trivsel, og blomstringa er det heller ikke noe i vegen med.

Nærmest her ser vi et par eksemplarer av gallicarosa "Complicata" Norsk Roseforenings leder, Hanne Dølheim, til høyre i bildet ser ut til å ha fatta interesse for disse. Dette er dyrkingsverdige roser. Bussen vår i bakgrunnen.

Og her ser vi et frodig og blomsterrikt eksemplar av eplerosehybriden "Magnifica". Vi hadde denne inne for salg i det lokale plantesenteret i Vanse i år, og når jeg ser denne, så begynner jeg å angre litt på at jeg ikke kjøpte den til tross for at jeg på det tidspunktet i alle fall, ikke hadde avsett noen plass til den. Og med dette tar vi farvel med Sini Roine og takker så hjertelig for at vi fikk nok en minneverdig roseopplevelse før vi vender tilbake til hotellet og

Festmiddag i restaurant Koulu

Så er tida kommet for å benke seg til den tradisjonelle festmiddagen, i den ærverdige Restaurant Koulu. Hva vi fikk servert? Ja nå må jeg innrømme at det kniper litt, men det smakte i alle fall fortreffelig. Kanskje noen ved å studere et bilde kan analysere noe av det. Vi er i alle fall fornøyde, og det skulle bare mangle.
For anledningen overlater Inger Kullberg fra Finland roret i Nordisk Rosenselskab til nåværende leder i Norsk Roseforening, Hanne Dølheim. Kerstin Bergman kommer med en oppfordring til Matthias Meilland  om å tenke nordisk i arbeidet med videre roseforedling. Så hører jo Rosequizen med som fast innslag. Denne gangen må jeg innrømme at jeg var helt på jordet.I samarbeid med Edel Anne Jensen klarte vi 5 av 10. Seieren gikk til Sverige og Eva Böhlin-Andreasson som klarte 9. Vi gratulerer. Da Danmark skal være vertskap for Verdens rosekongress i 2018 blir det Norges tur til å avholde nordisk rosehelg i 2016. Det skal skje i Bergen fikk vi vite. Og stafettpinnen går videre til Hanne Dølheim.

Så kan noen prøve å gjette hva vi fikk å spise. Veldig godt var det i alle fall. Vi koser oss.

Ja hvilke roser er dette tru? Her studeres inngående.

Vi gratulerer Eva Böhlin-Andreasson fra Sverige med seieren i rosequizen. Hun fikk ei rosebok i premie.

Hanne Dølheim mottar sgtafettpinnen fra Lauri Korpijaakko. Neste rosehelg skal arrangeres i Norge og Bergen.

Heikki Aalto mottar på vegne av Finska Rosensällskapet påskjønnelse for vel utført arbeid

Dag 3: En privathage, Gullranda, Finlands presidents sommerbolig, en privathage og Masko Rosarium

Så er vi kommet fram til avslutningsdagen, og her er det heller ingen dødpunkter. Dagen opprant med reg faktisk, men de forsvant fort og temperauren steig etter hvert til nærmere 30 grader. Dere har noe å glede dere til, så følg med oss.

Eeva og Jouko Kajalas hage

Dette er en liten, men utrulig innholdsrik hage forma omtent etter samme lest som Aili Myllyläs som vi så i går. Alt i en skjønn forening.

Noe av det første vi legger merke til er denne rosa. De aller fleste stoppa opp for å se på den. Dette er faktisk en rugosahybrid som heter "Selma Lagerlöf". Så vidt jeg erindrer så skal Knud Pedersen i Danmark ha denne i sitt sortiment.

Også her se vi en frodig sammenplanting som ikke virker overlessa. Det vitner om eiernes velutvikla estetiske sans.

Et hav av apotekerroser Vi ser Eeva til høyre i bildet i rosa overdel.

Marit Skorstad og Mona Westli vil gjerne vite hva disse to rosene heter. Eeva kan fortelle at den til høyre i bildet heter "Aimable Amie" og den til venstre med færre blomster heter "President de Seize. Rosene her som flere steder ellers utmerker seg med sin tette og fine vekst og frodighet. Eeva forteller at hun gjerne klipper rosene litt tilbake hvert år. Et godt tips å ta med seg.

Her ser vi ei moserose som er funnet i Finland og som har fått det finske navnet - ja nå kniper det litt igjen, men jeg mener det skal være Vaarala. Det burde vel kanskje la seg gjøre å finne ut av hva dennes opprinnelige navn er. Den gule rosa i forgrunnen er selvfølgelig Peace som her dyrkes i krukke(ikke synlig i bildet). Og med dette tar vi farvel med Eeva og Jouko Kajala og sier hjertelig takk for at de har vært med på å gi oss mange gode og vakre hageminner. P.S. Det er fissstnok fastslått at Vaarala er identisk med den gamle moserosa "Pelisson".

Gullranda/Kultaranta, den finske presidentens sommerresidens

Vi forflytter oss videre til Gullranda, den finske presidentens sommerresidens som ligger i Nådendal/Naantali - i et naturskjønt kystområde.  Det var Alfred Kordelin som lot oppføre Gullranda. Granittborgen som er den sentrale bygningen omgitt av parkanleggene, påbegyntes i 1914 og Kordelin rakk bare å tilbringe noen somre her før sin plutselige død. Kordelin var aldri gift og etter hans død blei eiendommen donert til Åbo Finska Uuniversitetssällskap (Turun Suomalainen Yliopistoseuro). Seinere kjøpte den finske staten eiendommen og den daværende riksdagen beslutta å gjøre Gullranda til sommerresidens for den finske presidenten.
 
Dette er presidentens sommerbolig og derfor er bygningene ikke tilgjengelige for publikum. Det er derimot parken der vi av guiden fikk en omfattende omvisning.

Sommerens viktigste begivenhet på Gullranda er midtsommerfesten. Til denne ankommer hele statsledelsen og et stort bål tennes på en nærliggende holme noe som skaper feststemning i hele Nådendalstrakten. Sikkerhetsforanstaltningene er strenge, men i følge med guiden får vi gå inn og se. 

Guiden orienterer her foran støtta av Alfred Kordelin. Kordelin var en fattiggutt som tidlig måtte ut i arbeid. Gjennom sin arbeidsgiver fikk han anledning til å lære om handel, kjøp og salg, noe som det viste seg at han hadde stort talent for. Han arbeida seg opp til å bli en av Finlands rikeste menn, om ikke den aller rikeste. Vi ser her deler av den gamle trebygningen i bakgrunnen

Parken er inndelt i rom beplanta med blomstrende planer i en bestemt farge. Guiden gjør en stopp her for å fortelle mer, Videre til venstre i bildet har vi rosedelen av parken med den omtalte granittborgen i bakgrunnen som vi skal se på neste bilde. Det blei på et seinere tidspunkt tat et kollektiv bilde av ale deltakerne. Jeg rakk ikke å fotografere da. Dette er vel kanskje det bildet hvor jeg har fanga inn flest deltakere.

Og her har vi forflytta oss til rosedelen av parken. Vi ser det karakteristiske tårnet på granittslottet i bakgrunnen. Rosene er her planta på tradisjonelt vis i rabatter, noe som faktisk kler den lit stramme og velordna stilen parken er utforma i. Alfred Kordelins yndlingsblomst var ei gul rose som han etter sigende fikk en blomst av hver morgen.

Rytsälä Gård - Tuija Rytsälä

Og så skal vi videre til et  hageanlegg som  er resultatet av en persons verk. Tuija Rytsälä hadde en drøm, og gjennom mer enn 30 år har hun utforma denne hagen som et trivelig og velfungerende livsmiljø. I 16 år har det vært mulig for grupper å besøke hageanlegget. Her fins for eksempel en nøkkerosedam, et rikholdig utvalg av barvekster, et orientalsk hageparti, og steinbedparti. Hagen er på om lag 1,5 hektar og  inneholder over 2000 ulike vekstsorter.  Her fins ikke mange roser, men du verden for en hage! Vi må se noe annet enn roser også. Jeg må innrømme at jeg fortapte meg helt i dette anlegget. Det er ingen tvil om at Tuija har mer enn  lykkes i å oppfylle drømmen sin. Det er blitt et paradis av en hage. Men bli med inn og se sjøl. 

Tuija Rytsälä orienterer om hagen(iført svarte bukser, hvit overdel og hatt.

Steinpartier under overhengende greiner med det koselige huset i bakgrunnen. En liten uteplass skimtes til høyre i bildet. Fantastisk.

Ja her ser det faktisk ut som stien fortsetter i en kulrund gang i japansk stil gjennom ei løe. Når man kommer nærmere oppdager man at man ser på en stor speile som henger på løeveggen - fiffig.

Og her serveres forfriskninger må vite - i perfekte omgivelser.

Joda, det fantes selvfølgelig også noen roser. Dette er den kanadiske rosa "John Davies" som vi så flere steder. Denne minna litt om ei gammaldags rose - kanskje verd å prøve, og duften er veldig fin. Så med denne tar vi farvel med Tuija Rytsälä og hennes paradis av en hage og sier hjertelig takk for at vi fikk ta del i hennes drøm.

Masko Rosarium - Masko Hembygdsförening

Etter en felles avfotografering foran bussen fortsetter vi til Masko Rosarium. Dette rosariet blei grunnlagt i 1997 og eies av Maskoföreningen, tidligere Masko Hembygdsförening. De første rosene blei planta den 13.5.1998 på Floradagen. Rosariets grunn eies av Masko kommune og Masko forenings leiekostnader beløper seg til 1 euro per år. Rosene er gitt av private personer og  de er navnemerka. Det fins om lag 450 rosenbusker i rosariet fordelt på cirka 250 ulike sorter. Og de fleste er i full blomst når vi kommer. Følg med.

Ei frodig rose i full blomst beundres. Hva heter den mon tru? Vi fant ut av det. Den heter "Baron Wassenaer". Navnemerkinga er det ikke noe å si på her.

Her ser vi i forgrunnen et prakteksemplar av moserosa "Nuits de Young". Den nesten hvite bakafor skal være rugosahybriden "Ritausma"

Et overdådig roseflor som taler for seg sjøl.

Og her er det at temperaturen kommer opp mot 30 grader. Fra de skyggefulle trær hos Tuija Rytsälä er vi nå kommet ut i åpent lende og ingen kan vel fortenke de to herrer, Günter Brüninghaus og - ja nå fikk jeg dessverre ikke med navnet på den andre - i at de har funnet seg en benk hvorfra de i ro og mak har det fulle overblikk over herlighetene.

Og så tar de farvel med oss på denne måten, med fløytespill - vakkert. Vi sier hjertelig takk for at de lot oss få del i disse fine roseopplevelsene også. Vi er med dette også kommet til det punkt at Nordisk Rosehelg 2014 er i ferd med å tone ut. Dette var siste stopp. Huset i bakgrunnen er et museum, interiørmessig framstående som en gård fra gamle dager. Flere måtte inn og kikke der også.

Avslutningslunsj i restaurant Koulu

Etter besøket i Masko Rosarium tar bussen oss med tilbake via rutebilstasjonen i Åbo. Noen skal tidligere hjem. Personlig har jeg valgt å vente til neste dag  Flere har meldt seg på en tur til Estland i regi av Finska Rosensällskppet i etterkant av rosehelga. Jeg hadde tidligere vært med Finska Rosensällskapet på en tur til Baltikum så jeg blei ikke med på denne. En stor opplevelse dette også.  Bussen kjører en annen veg tilbake slik at vi får med oss noen nye inntrykk av omgivelsene. Så er det klart for buffetlunsj igjen.- denne gang er det avslutningslunsj. Alt har en ende, også de gode opplevelsene i livet.

Mye godt å velge i

Så avslutter vi som vi begynte med bilde av ei rose. Dette er en moscata/moskusrosehybrid som er oppkalt etter den verdensberømte finske komponisten Jean Sibelius. Det er jubileumsår for Sibelius neste år. Bildet er tatt i hagen til Kristiina og Klaus Juvas, den første privathagen vi besøkte. Som nevnt kjøper Kristiina flere av hver sort og planter dem forskjellige steder i hagen for å se hvor de trives best. Dette eksemplaret tok seg best ut syns jeg. Ja så går Nordisk Rosehelg 2014 også over i historien, men alle de gode minnene om de fantastiske roseopplevelsene vi har fått, dem tar vi med oss og gjenopplever dem gang på gang gjennom bildene. Jeg håper også at dere som har fulgt med meg her har fått et lite inntrykk. Ord og takksigelser blir egentlig fattige, men vi retter vår hjerteligste takk til Finska Rosensällskapet og alle som har vært med på å gjøre dette til et eventyr, en enestående og minnerik opplevelse for oss som var med! Dere være all ære! Egentlig er det Danmarks tur til å arrangere rosehelg i 2016, men siden danskene skal stå som vertskap for verdenskongressen i 2018 går stafettpinnen videre til Norge. Som nevnt skal det skje i Bergen. Bergen, ja - værgudene har jo hittil stort sett spilt på lag med arrangørene av rosehelga. Det er faktisk blitt bedre og bedre med åra. Bergensværet er jo kjent og berykta langt utover Norges grenser. Vi får forene alle gode krefter for å lokke værgudene over på vår side også denne gangen. Vi har to år på oss. Så er jeg viss på at Bergen og Vestlandet vil vise seg fra sin aller beste side. Jeg har begynt å glede meg allerede. Har dere? Nok en gang tusen takk til våre finske rosevenner og vel møtt igjen alle sammen i Bergen i 2016! Tekst og fotos: Arvid Jørgensen

Norræna Ròsahelgin à Islandi , Nordisk Rosehelg på Island, 27. - 29.juli 2012.

Jeg må medgi at jeg helt siden Island kom med i Nordisk Rosenselskab som "det siste av villrosas 5 kronblader", har sett fram til å få komme til Island på Rosehelg. Og nå er det altså overstått. Det er vanskelig å finne superlativer som er dekkende nok. Det var ei helt fantastisk helg som "Ròsaklubbur Islands" - Den Islandske Roseforeningen - har all ære av. Noe som bidro til at vi sitter igjen med uforglemmelige minner.

Jeg veit ikke egentlig hva jeg hadde forestilt meg at jeg skulle få se, men det var iallefall ikke noe i nærheten av det jeg fikk se. Det var en frodighet og et roseflor som hensatte oss til langt sydligere egne. Jeg hadde lyst til å oppleve Sagaøya, og så Rosehelga som en utmerket anledning til endelig å få besøke den. Kanskje fikk jeg se noen fine roser og hager også samtidig. At jeg blei overraska er mildt sagt. Siden Island kom med i Nordisk Rosenselskab har rosedyrkinga virkelig skutt fart her, ikke minst takket være ildsjeler som har gått foran og vist veg. Rosehelga i Danmark i 2006, første gang islendingene var med, gav mersmak. Nå venter man jo ikke at det skal ta seg ut på Island slik som i Danmark, men satser man på riktig hest, så er det utrulig hva man kan få til. Og det beviste islendingene til fulle.

Den norske Hurdalsrosa kom ganske tidlig til Island, og blei planta ut i parker og offentlige anlegg. Vi så flere eksemplarer av denne, også i private hager. Den synes ikke å bli så stor på Island som i Norge, og den blomstrer seinere her. Flere eksemplarer var i full blomst. Så begynte de finske pimpinellrosehybridene å gjøre seg gjeldende. Et stort antall av dem dyrkes både i offentlige anlegg og i private hager. Mange av dem var dessverre helt eller delvis avblomstra. I motsetning til Norge har Island i sommer opplevd vedvarende solskinnsvær og tørke, hvilket nok forklarer det.  Man begynte også å skjele til de canadiske rosene på grunn av deres herdighet først og fremst. Men islendingene har ettehvert gjort seg noen av de samme erfaringene som jeg har gjort her på Lista. De tåler massevis av kuldegrader, javel, men de ynder også mye sommervarme, og det er det vanligvis ikke så mye av hverken på Island eller her på Lista - ei heller de nevnte kuldegrader.

Noen roser har også oppstått på Island, såsom "Skotta" og "Yndisròs", som man har funnet ut er egne sorter. Og vakre er de så menn. Skotta minner litt om Therese Bugnet og Betty Bland.

Men først og fremst er det Jòhann Pàlsson og hans roser som fortjener stor heder og oppmerksomhet. Dette er i alt vesentlig rugosahybrider - roser som jeg personlig har stor forkjærlighet for - så det var en fryd å få se dem i blomst i hager og parker her. Jòhann  begynte i 1994 med "Logafold", oppkalt etter vegen Jòhann bor i i Reykjavik. Siden gikk det slag i slag med "Hadda", "Drifa", "Hvita Havid", Snæfridur, "Vilborg", "Gudfridur", "Gudfinna", "Gudbjørg, "Hilda", "Brynhildur", "Hrefna Kristin", "Inga", "Fønn" og flere.(se bilde av noen av dem i rosegalleriet)

Ellers er det gjort forsøk med hybrider av "Mandarinrose" og "Bergrose".

Men nå inviterer jeg dere til å være med på rosehelga sammen med oss. 
 

Den islandske rosa "Skotta" som vakte stor interesse. Dette bildet er ikke tatt i noens hage, men ved en liten leikeplass på en vandring i Gamle Reykjavik før programmet starta.

Matias Hukseth har her funnet sin plass i Steinunn Olafsdottirs frodige hage i Reykjavik som vi skal komme tilbake til. Jeg har valgt dette bildet innledningsvis for virkelig å vise hvor frodig det kan bli på Island. Hadde dere trudd det? Det hadde ikke jeg. Rosa i bildet er jeg ikke sikker på, men den ligner på Jòhanns "Hilda" eller muligens "Hadda"

Dag 1 Formiddagskonferanse om funnroser/hardføre roser i Norden - Lunsj og omvisning i Botanisk Hage - Roseklubbens forsøksrosehage i Høfdaskogur, Hafnarfjørdur.

Med Sigurdur Thordarson, fhv. ingeniør, nyutdanna biolog og livslang hagegal som konferanseleder, fikk vi en utførlig og interessant orientering om arbeidet som er nedlagt i Norden hittil med oppsporing, innsamling og registrering av funnroser samt utprøving av egna sorter for de ulike klimatiske utfordringene man møter her i ytterkanten av rosedyrkingsområdene. Spesielt var dette interessant for Islands vedkommende. Personlig var jeg nærmest blank på dette området, da jeg hittil hadde svevd i den villfarelse at det her ikke kunne være mulig å dyrke noe særlig av roser overhode. Jeg har oppdaga en helt annen virkelighet etter denne helga. Det var interessant å høre om klima og jordsmonn og deres innvirkning på mulighetene for rosedyrking på Island.

Etterat Samson B. Hardarson, leder av den Islandske roseforeningen, Ròsaklubbur Islands ,ønska samtlige deltakere velkommen,( jeg telte til 143 hvorav den norske kontingenten var den største på 43, tre flere enn Islands),orienterte først  Lars Åke Gustavsson for Sverige, Eva Vike for Norge, Inger Kullberg for Finland, Knud Pedersen for Danmark og til sist Vilhjàlmur Lùdviksson for Island. Selvfølgelig med en kaffepause innimellom.

Arbeidet i Sverige, Norge, og Finland med innsamling og registrering er nå etter hva vi fikk vite, mer eller mindre avslutta. Nå gjenstår arbeidet med utprøving for å finne ut av hvilke av sortene som kan egne seg for oppformering for salg i Norden, og også muligens internasjonalt. Mange av rosene har man ikke klart å navnefeste, og de er gitt lokale navn gjerne etter funnsted, personen som innmeldte dem osv. Mange er engangsblomstrende, og Knud Pedersen mente at det kunne bli vanskelig å selge disse.  Han gav imidlertid uttrykk for at om man fikk fart i utvikling av gjenblomstrende pimpinellroser, så kunne man snakke om rosesalg i stor stil. Vilhjàlmur Lùdviksson trakk særlig fram "Skotta" som vakte stor interesse( se bilde ovenfor) og Yndisròs.(bilde i Rosegalleret). Det blir spennende å følge det videre arbeidet i alle de nordiske landa.

Etter endt orientering svarte foredragsholderne på spørsmål. Hovedspørsmålet blir etter min mening hvordan man best kan få formidla gode og interessante roser for salg over landegrensene.

Så takker vi så hjertelig med behørlig applaus ,før vi beveger oss fra Grand Hotel Reykjavik, rosehelgas base, i retning Reykjaviks Botaniske Hage for lunsj i Cafe Flora og  påfølgende omvisning. De fleste pr apostlenes hester ettersom hagen ligger i gangavstgand fra hotellet.

Danmark har ikke kommet så langt i registrering av funnroser som Sverige, Norge og Finland har, men her forteller Knud Pedersen litt om "Marius" som han viser bilde av, og som jeg har forstått at han også selger fra sin planteskole ved Århus.

Her svarer foredragsholderne på spørsmål fra deltakerne. Fra venstre: Lars Åke Gustavsson, Samson B. Hardarson, Eva Vike, Inger Kullberg, Knud Pedersen og Vilhjàlmur Lùdviksson.

Cafe Flora ligger i et "glasshus" og er så absolutt en botanisk hage med respekt for seg sjøl verdig. En kjempestor vinterhage med vann og eksotiske planter av flere slag og vinranker, klematis, blåregn o.a. oppetter søyler og glassvegger. Dette var en perfekt ramme rundt en lunsj for hagemennesker, bestående av en velsmakende kyllingsalat som gikk det franske kjøkken en høy gang, og derpå kaffe og kaker.  Det strålende været vi hadde, hensatte oss til syden.

Etter lunsjen var det omvisning i hagens forskjellige avdelinger. En vakker lund med bunnvegetasjon som spesielt fanga min interesse, steinbedavdeling og en forbausende rikholdig staudeavdeling - og ja, selvfølgelig roseavdelingen.  Dessverre var mange av rosene som nevnt ovenfor delvis avblomstra eller på hell. Men her var forbausende mye, vesentlig buskroser av typen rugosa, pimpinellroser, gallica-, mandarinrose-og bergrosehybrider, doggrose- og dokkerosehybrider osv;  Jeg hadde på forhånd hørt at det skulle finnes en botanisk hage i Reykjavik, men jeg hadde ikke trudd at den skulle være så innholdsrik. Vi hadde også tid til å vandre litt rundt på egenhånd før vi skulle videre til Høfdaskogur ved Hafnarfjørdur.
 

Solfrid Cristina Kvernsveen, Heidi Tokle Poverud og Inger Johanne Bergedalen er klare til å innta lunsjen i Cafe Flora sammen med alle de andre deltakerne fra hele Norden.

Her beundres rynkerosehybriden "Ørtresk" Ei vakker rose som ser ut til å bli både stor og kraftig.

Her får vi en orientering ved fjellhageavdelingen.

Her beundres en velassortert samling stauder i staudeavdelingen.

Dette skal være den canadiske dokkerose-/Rosa Nitidahybriden "Metis" som mange av deltakerne fatta særskilt interesse for. Den så vi igjen i flere hager. Her altså avbilda i roseavdelingen i Botanisk Hage. Bilde av flere av rosene i Botanisk Hage kan ses i Rosegalleriet.

Her ser vi endel av beplantningene i roseavdelingen. Jeg kommer gjerne tilbake når det står i fullt flor her.

Vi sier takk for oss i Botanisk hage, og ferden går videre til den islandske roseklubbens forsøksrosehage i Høfdaskogur ved Hafnarfjørdur sør-sørvest for Reykjavik. Vilhjàlmur forteller oss at det her også  fins et plantesalg som bl.a selger roser. Altfor fristende for mange som først valgte å styre sine målbevisste skritt i retning dette - undertegnede medregna. Her bød man på kaffe og kaker. Meninga var nok at vi skulle se forsøksplantefeltet først og så nyte kaffen og kakene i plantesalget etterpå. Heldigvis kom Helga S. Kristjansdottir og losa oss tilbake , så vi fikk se. Og dette var interessant. Etterhvert som vi kom inn i plantefeltet lurte jeg på hvor rosene var hen. Men så, i et hav av Alaskalupin, oppdaga jeg et utall rosebusker av forskjellige slag. Liksom i Norge er det mange på Island som frykter at lupinen etterhvert skal ta over og fortrenge naturlig vegetasjon. Den utgjør imidlertid et verdifullt jordforbedringspotensiale i det islandske landskapet, hvor store områder består av lavagrus og stein dekka av mose og liknende vekster. Jeg kan ikke annet enn beundre arbeidet som er nedlagt her av den islandske roseforeningen. Det skulle være interessant å se hvoledes det tar seg ut om noen år.

Så sier vi takk for oss i Høfdaskogur og setter kursen tilbake til Reykjavik hvor kvelden er fri. Og Reykjavik er både en trivelig og interessant by, så vi har ingen "fritidsproblemer"

Vi riktig nyter det fantastiske sommerværet, kaffen og kakene i plantesalget, og glemmer nesten at vi også vil se forsøksplantefeltet.

Tilsynelatende et hav av Alasklupiner. Men her fins som sagt et utall rosebusker av forskjellige slag inni dette havet. Det blir spennende å se dette om noen år. Foreløpig er utsikten upåklagelig - og været likeså.

Dag 2 - Besøk i seks private hager - 3 om formiddagen og tre om ettermiddagen med avbrekk for lunsj i Gudmundarlundur ved Hermanns minnehage.

Dagen begynner med strålende varmt sommervær, og det fortsetter hele dagen., så hagene tar seg ut fra sin aller beste side. Her må vi dele på oss. Det er ikke plass til 143 personer samtidig i en privat hage.

Hrafnhildur Jònsdottirs og Jòhann Pàlssons hage i Reykjavik er den første vi besøker. Hagen er frodig og variert med hovedfokus på roser. Jòhann har vært en pioner i arbeidet med rosedyrking på Island. Hans arbeid med innsamling, eksperimentering og import av roser og andre hageplanter egna for islandske forhold, eksempelvis fra Norden og Canada, har vært banebrytende. Det var Jòhann som fikk Hurdalssrosa til Island i si tid. Dessuten har Jòhann som nevnt ovenfor,drevet et utstrakt forsøksarbeid med krysning av roser, hvilket har resultert i mange fine, frodige og interessante sorter. Jòhann er utdanna botaniker fra Uppsala og blei først ansatt som direktør ved Botanisk Hage i Akureyri, deretter for Reykjaviks hageanlegg. Hagens grunn bestod opprinnelig av mineralrik istidsmoreneleire som måtte berikes med massiv tilførsel av hestegjødsel. Resultatet er slående. Dessuten ligger hagen i le for de kalde nordlige vindene som ofte plager islandske hageeiere om våren. Bli med oss på en liten runde.

Her ser vi i forgrunnen den canadiske rosa "Henry Hudson". Dette var her en stor og kraftig busk, og mange var forbausa over at den kunne bli så stor. Rosa i bakgrunnen skal være Jòhanns egen "Gudfinna", oppkalt etter mora hans. Den skal være en krysning av Jòhanns "Logafold" med den canadiske "Prairie Dawn".Huset er bygd som en "hestesko", og inni hesteskoen hadde han flere litt "sartere" roser.Her var bl.a. Dornrøschen og Rose de Rescht. Mange av Jòhanns egne roser kan ses i rosegalleriet.

Inger Johanne Bergedalen beundrer Jòhanns rose "Fønn", en frodig busk med rein hvite, doble blomster. Det sies om denne rosa at første floret er noe sparsomt, før den seinere viser sitt beste med vedvarende blomstring. Det var mange som fatta stor interesse for denne.

Berit Enstrøm beundrer rosene som faller en i øynene alle vegne.

Vi fortsetter vår vandring i hagen mellom store frodige rosebusker som gjør mye av seg. Dette er roser jeg personlig setter stor pris på. Stien fortsetter rundt baksida av huset hvor det var ei stor Hurdalsrose o.a. samt mye fin bunnvegetasjon. Dessvere blei ikke dette bildet godt nok til å vises her.

Dette er ei av Jòhanns roser som heter "Hrefna Kristin", oppkalt etter ett av barnebarna hans, og som jeg sjøl "fikk et godt øye til". Og med dette avslutter vi besøket i Hrafnhildurs og Jòhanns hage, og takker dem så hjertelig for at vi fikk komme på besøk.

Margrèt Òlafsdottirs og Kristleifur Gudbjørnssons hage i Mosfellsbær ved Reykjavik.

Så forflytter vi oss til Mosfellsbær og hagen til Margrèt Òlafsdottir og Kristleifur Gudbjørnsson. Nok en gang overraskes vi av en frodighet som vi slett ikke hadde forventa. Kristleifur er pensjonert politimann og tidligere habil idrettsmann med Islandsrekorder i 1500, 3000 og 5000meterløp. Nå for tida bruker han det meste av sin energi på sin vakre og mangfoldige hage med kona Margrèt som "inspektør". Hovedfokuset er på roser, men her er også  peoner, liljer og mange forskjellige stauder som er med på å skape harmoni og gjøre denne ca 750kvm store hagen til en opplevelse for hagefrelste. I bakhagen fant vi dessuten en stor og vakker kaprifol som med sin størrelse og blomsterrikdom var et blikkfang. Noen høye osper og nåletrær, opprinnelig planta for 40 år siden for å gi le, har de begynt å fjerne for å få mer sol og lys inn, og for å få plass til flere roser og andre planter.Resultatet er i høyeste grad vellykka. Kristleifur er forøvrig styremedlem i "Ròsaklubbur Ìslands". Og nå inviterer jeg dere med på en liten vandring i denne hagen.

Oversikt over deler av hagen foran med huset i bakgrunnen.

Kristleifur med sin praktfulle kaprifol.

Dette bildet er tatt fra huset mot vegen med husrekka på den andre sida. Rosa i forgrunnen er et vakkert eksemplar av Valdemar Petersens "Aicha" i full blomst.

Potterosa som her pryder kaffebordet er foredla av Elìn Snorradottir og har selvfølgelig fått navnet Elìn. Foreldreskapet til denne rosa fikk vi dessverre ikke klarlagt. Margrèt og Kristleifur bød på kaffe og islandske bakkels som smakte fortreffelig.

Den canadiske rynkerosehybriden "George Will" er ei rose som ser ut til å trives godt på Island. Vi så den flere steder, og det var vakre, frodige busker. Så med George Will sier vi hjertelig takk til Margrèt og Kristleifur for at de lot oss få enda en minneverdig hageopplevelse.

Steinunn Òlafsdottirs hage i Reykjavik

Så beveger vi oss inn i Steinunn Òlafsdottirs relativt lille men svært så innholdsrike hage. Dette var en hage som jeg kunne ha anlagt sjøl, med smale gangstier som snodde seg rundt omkring mellom en masse frodige rosebusker , stauder, prydbusker o.a. Og her vokste det roser langt oppetter veggene.

Steinunn er pensjonert sjukepleierske med grønne fingre, Hun beskrives som en banebryter i rosedyrking på Island, og Roseklubbens sanne rollemodell, og hun sies å ha en nærmest mystisk kontakt med plantene, noe hagen bærer tydelig preg av. Dette er på mange måter en samlerhage hvor flere planter  her nok befinner seg utenfor sitt potensielle dyrkingsområde.

Steinunn bor i underetasjen i et toetasjes hus, og hun har fått godkjennelse av familien ovenpå til å disponere hele hagens areal til utfoldelse av sin hageglede og forelskelse i roser og prydplanter. Med så mange personer i hagen på en gang er kun "envegskjøring" mulig. Utgang skjer gjennom Steinunns leilighet. Ja, bli med oss gjennom denne hagen også, men ta hensyn til "kjørereglene".

Rosa oppetter glassveggen her fikk jeg dessverre ikke med meg navnet på. Den kan minne litt om "Constanse Spry". Den hvite i bakgrunnen er imidlertid den canadiske "Marie Bugnet" som var veldig fin her. Ellers ser man flere forskjellige stauder innimellom. Legg merke til plantene nede i høyre hjørne. Jeg mener det må være høstanemoner. Det har ikke jeg fått til på Lista.

Her har Steinunn "Maiden`s Blush" som klatrerose. Blomstene her var usedvanlig store og fine.

Steinunn bød også på forfriskninger her på denne skjerma terrassen i tilknytning til vinterhagen. Her kunne vi godt ha blitt sittende riktig lenge i det varme sommerværet vi blei velsigna med. Herfra kan man faktisk se mesteparten av hagen både "in natura" og gjennom de store glassrutene i vinterhagen, som vi skal se på neste bilde. Den rosa rosa ved veggen til venstre er "Dornrøschen". Dette var ei rose vi så planta flere steder. Den er jo også anbefalt planta i Nord-Norge. I Norge er denne håpløst mottakelig for stråleflekk. Her var den nærmest sjukdomsfri. Steinunns datter står i døråpningen.

Her kan vi se resten av hagen gjennom glassrutene i vinterhagen. Man skimter rosehavet bakom. Her kan Steinunn og hennes familie/gjester/venner sitte og nyte hagen også på dager da det regner eller er for kjølig til å sitte ute. Det virker som vinterhager eller innglassa "verandaer" av denne typen er en mer vanlig del av islandske hjem enn i Norge. Det kommer nok godt med i det barske om enn ikke så veldig kalde islandske klimaet. Kvinnen midt i bildet heter Jòhanna og kommer opprinnelig fra Nord-Island.

Så til slutt en gjettekonkurranse. Denne rosa hadde Steinunn kjøpt som "Henry Kelsey". Det stod det da også på skiltet. Dette kan ikke stemme. Fargen er den riktige, men blomstene virker litt mer "rufsete" og litt koppforma, og de har sterk duft. Bladverket stemmer heller ikke. Det likner på noe midt imellom rynkerose og gammaldags rose syns jeg. Så altså: hvilken rose er dette? Med dette spørsmålet hengende i lufta takker vi Steinunn så hjertelig for at hun ville være med og vise oss denne "sydenhagen" sin som egentlig rimer bedre med Spania enn med Island. Noen dager før vi kom hadde hun hatt et stygt fall og slått skuldera si kraftig. Familien ville ha henne på sjukehus, men Steinunn som nærmer seg de 80, hadde prioriteringene klare. Hun venta jo rosevenner fra hele Norden på besøk, så det hadde hun slett ikke tid til. Takk for oss. Vi håper det går bra med skuldera. Eter å ha snakka med Vilhjalmur Ludviksson under Nordisk Rosehelg i Finland i 2014 har jeg fått vite at flere kjente størrelser på området, så som bl.a. Knud Pedersen, mener at dette er Henry Kelsey. Så da bøyer jeg meg for det - selv om jeg fremdeles ikke er helt sikker.

Så er det lunsj i det fri i park- og rekreasjonsområdet "Gudmundarlundur" med "Hermanns Minnehage". Værgudene er fremdeles med oss, så lunsjen i det grønne bestående av ferdipakka lunsjkuvertesker blei en opplevelse i seg sjøl. (kakene var svinaktig gode)

Ei spesiell rose kalt "Hermanns Rose" er planta her. Dessverre var den ikke i blomst nå, så jeg tok ikke noe bilde av den, men det var mange andre fine planter i minnehagen, vesentlig stauder.

En herlig stund i det grønne hvor det smakte fortreffelig med en lett lunsj nå.

Fra Hermanns minnehage. Rosa står planta i bakgrunnen mot nåletrærne. Og så - mette, fornøyde og uthvilte begir vi oss igjen ut på hagevandringer, nå i Gardabær(Hagebyen), og jeg veit at vi kan glede oss.

Steinunn Gisladottirs og Jòn Vilhelmssons hage.

Om denne hagen er det bare å si at den fortoner seg som en estetisk nytelse hvor eiernes kunstneriske årer kommer tydelig til utfoldelse. Nå er det etter sigende fru Steinunn som mest står for den kunstneriske delen mens mannen Jòn står for det hardere hagearbeidet. Sammen har de skapt en hage som nok en gang hensetter oss mer til sydligere deler av verden enn til "marginale" Island. Hagen er inndelt i flere avdelinger eller rom med hver sin karakter. Her er ikke bare fokus på roser. Her er mange andre interessante planter. Bl.a. varmekjære planter som overvintres i drivhus og plantes ut i faste plantehull i hagen så det ser ut som de står der hele tida. Et triks for å "lure" det islandske klimaet. Arbeidet med hagen starta for 40 år siden, og resultatet er forbløffende. Og forfriskninger er det ikke mangel på her heller. La oss gå inn og se.

Slik kan det også gjøres. En sti av roseblader fører til en liten freda plett passende for meditasjon. Legg merke til korga på bakken og figuren med hatten.

Her studeres roser. Dette huset har også glassgang, en dyd av nødvendighet i det islandske klimaet. Går vi rundt huset til høyre kommer vi inn i "Den Hemmelige Hagen" som vi skal se om litt på vår vandring.

Denne staudekomposisjonen syns jeg var veldig fin. Her er riddersporer, gulsøte, stikle og etpar rosa planter som jeg ikke helt klarer å definere. Men det slutter ikke her. Går vi bakom og hilser på "Den Hvite Dame" på sokkel vil det åpenbare seg et rom til med et koselig lite men rikholdig drivhus, som kan skimtes bak i bildet, og enda flere planter, hvorav flere eksotiske.

Og her er vi kommet på baksida og titter inn i det lille drivhuset/lysthuset, like gjennomført estetisk som resten av hagen. Rosa er "Abraham Darby"

Og når vi nå beveger oss langs en smal, hellelagt gangsti forbi frodige klatreplanter oppetter veggen på den ene sida og en høy hekk på den andre, kommer vi inn i den omtalte hemmelige hagen. Her vokser rosa "Skotta" ved en liten dam til venstre. I bakgrunnen til høyre ser vi bl.a. "Henry Kelsey", og dette er den riktige. Her er også ei lita sittegruppe til bruk for godt vær, slik som nå. Og med dette takker vi Steinunn og Jòn for at vi fikk komme inn og se denne mangfoldige og eksotiske hagen, og beveger oss videre til neste hage. De tre hagene vi besøker nå ligger i gangavstand fra hverandre.

Ingibjørg Magnùsdottirs og Sigurdur Jònssons hage

Det som først og fremst slår en i denne hagen er samspillet  mellom den frodige og velstelte hagen på den ene sida, og den åpne islandske naturen på den andre. Hagen følger landskapet i en slags terrasseform mot den ville naturen. Nettopp dette er det som først og fremst gjør denne hagen bemerkelsesverdig. For en utefrik som undertegnede var også den innbydende terrassen et stykke nede i hagen, omgitt av mange fine rosebusker(hovedfokus i hagen) ,og andre fine planter, særlig iøyenfallende.

Det er først og fremst husmora, Ingibjørg, som er den aktive gartneren i familien. At hun har riktig fokus og perspektiv på tingene er det ingen tvil om. La oss gå inn og se. 

Her ser vi roser planta langs husveggen til venstre. Bak personene, den "obligatoriske" vinterhagen. Den omtalte terrassen befinner seg gjemt i lunden bak i bildet. Bakenfor skimter vi deler av det åpne, ville islandske landskapet.

Og her kommer vi til den omtalte terrassen. Får man ikke bare lyst til å sette seg ned og bli sittende? Litt av naturlandskapet skimtes også her i bakgrunnen.

Her et bilde tatt fra et nedre nivå opp mot huset. Nå kniper det litt igjen, men jeg mener at rosa i fogrunnen er den canadiske "Metis" som er omtalt tidligere.

Her orienterer Samson B. Hardarson og svarer på spørsmål fra interesserte deltakere. Rikelig med forfriskninger var satt ut både her på terrassen og i vinterhagen ,så nå kan vi snart legge oss til å trille bortetter vegen.

Denne rosa heter "Linda Campbell" og er faktisk en rugosahybrid fra USA, foredla av Ralph S. Moore, 1990. Det står at den er mottakelig for stråleflekk, men jeg så ingenting til det her. Og med Linda Campbell tar vi farvel med Ingibjørgs og Sigurdurs hage og sier hjertelig takk for at vi fikk komme på besøk.

Sigrùn Jònsdottirs og Sigurdur Thòrdarsons hage

Så er vi kommet til den siste av de seks privathagene på programmet. Sigurdur er pensjonert bygningsingeniør med ansvar for overoppsyn med utbygging av kraftverk på Island. Litt av arbeidet har han nok tatt med seg inn i hagen, der han er mester for de nøyaktige målinger, krav til perfeksjonering, ingeniørens skarpe linjer og 90 graders hjørner. Så har han kona Sigrùn til å passe på å korrigere og utfylle med sin estetiske sans, formere og tilføre sjeldne og eksotiske planter, og sørge for de "formildende omstendigheter". Og resultatet, ja det er blitt svært så vellykket. Sigurdur har som pensjonist en BS grad i biologi  Et hovedfokus er på roser, men det fins også mange andre planter, såsom steinbedpartier, alperoser, sjeldsynte trær og prydbusker og stauder.

Sigrùn og Sigurdur møter oss ved innkjørselen, og vi følger mer enn gjerne med inn i hagen.

I denne hagen så vi den første virkelige slyngrosa, "Polstjernan" som her vokste helt opp til taket på husets fasade. Denne hagen hadde den mest perfekte plenen jeg har sett i noen hage. I samtlige hager så jeg ikke et eneste bittelite blad av skvallerkål og denslags heller. Kanskje det er landsforvist.

Her ser vi et ganske stort eksemplar av "Hurdalsrosa" til høyre. I bakgrunnen skimtes flere roser og interessante stauder.

Vinterhagen her var et kapittel for seg. Full av vinranker og andre planter. Her kunne en også bli frista til å gi seg til.

To av deltakerne har funnet seg et fredelig sted ved et springvann.

Her har vertskapet satt ut druer til oss, så det er bare å forsyne seg. Fru Sigrùn bemerka at det nok ikke var egen avling. Med dette bildet som ånder av ro og harmoni, avslutter vi besøket hos Sigrùn og Sigurdur og takker dem så hjertelig for a de lot oss få del i den vakre hagen deres. Og vi takker igjen alle som har tatt oss med på ferden gjennom disse fobausende frodige og vakre hagene.

Festmiddag på Sjøfarts-og Fiskerimuseet Vìkin ved havna.

Og så er tida kommet til å benke seg til festmiddag. Etter å ha fått velkomstdrinken begir vi oss inn i festlokalet i Sjøfarts-og Fiskerimuseet. Festleder er Gudridur Helgadottir, nestleder i Islands Hageselskap - Gardyrkjufèlag Ìslands, og leder for gartneriprogrammet ved Islands Landbrukshøyskole og alvorlig hagegal. Roseidentifiseringskonkurranse ved velkomstdrinken med premiutdeling under middagen. Undertegnede hadde 9 av 10 rette. Jeg bomma på "Skotta" som jo burde være den letteste, og som jeg først tenkte på. Moralen er: Skriv det første som faller deg inn, det er som regel det riktige. 3 hadde 10 rette. Gratulerer! Og så til middagen.

Vilhjàlmur Lùdviksson, Leder for Nordisk Rosenselskab, ønsker velkommen.

Gudridur leder allsangen før maten. Her synger vi om de særegne islandske spesialitetene :Hangikjøt, Surhvalur og hva som hørtes ut som Pilla Reker. Deltakerne rekker hendene i været her, og det var på Surhvalur. Dessverre var det ingen av disse særegenhetene på menyen - eller kanskje vi skal si heldigvis - nåja, maten var det ikke noe å si på : ei spesiell og god fiskesuppe, lammesteik og til dessert.... ja der må jeg villig innrømme at jeg ikke husker den helt, og det kommer ikke av for mange drammer under middagen - en pudding med noe bær - vel den var veldig god faktisk .

Bodil Carlsson overrekker her formann i Ròsaklubbur Ìslands, Samson B. Hardarson en roseplatte fra Norsk Roseforening.

Dag 3 - Landbruksuniversitetets Gartnerskole i Hveragerdi - Planteskolen Nàtthagi - Thingvellir - Brekkukot.

Vi kjører først mot øst over Hellisheidi (Atlaterhavsryggen som skiller den amerikanske tektoniske jordplata fra den Eurasiatiske), mot Hveragerdi hvor Landbruksuniversitetets Gartnerskole ligger, med omvisning i forsøkshagen for nye prydplanter og det tropiske veksthuset med bl.a. Europas største bananplantasje. 
Det ryker av bakken mange steder på Island, og spesielt her i Hveragerdi. Det sies at bakken her er varm på grunn av alle de varme kildene. Disse varmer selvfølgelig også opp drivhusa.

Her kom det jo ei regnskur da, men det holdt fort opp.

Her ser vi noen av de omtalte bananplantene, og som vi også ser er det faktisk noen modne bananer å finne.

Her ser vi deler av forsøksfeltet. Forskjellige rosebusker studeres. Lars Åke Gustavsson (t.v. sammen med noen av deltakerne) og Samson B. Hardarson t.h. orienterer. Her prøves bl.a. ut flere hybrider av Mandarinrose (Moyesii) og Bergrose (Pendulina) o.a. Her prøves også ut flere andre typer prydbusker/trær/planter for å se hvordan de vil klare seg i det islandske klimaet.

Planteskolen Nàtthagi

Innehaveren Òlafur S. Njàlsson viser oss sitt store utvalg av planter, importerte og fra egen produksjon. Òlafur har sin utdannelse fra Landbrukshøyskolen på Ås, og han har tydeligvis gått i god skole. Det var virkelig en fryd å se hvor velordna alt var til tross for det store antallet planter og trær. Terrenget rundt var fullt av dem .De var behørlig merka, og det slo meg hvor friske og sunne de framsto allesammen. Plantesalg var det også, og det står ikke til å nekte at  dette trakk mange interesserte. Noen fortapte seg slik  over dette stedet at de nesten glemte bort lunsjen som her blei servert som i Gudmundarlundur. Sigrùn Jònsdottir(den siste privathagen) kjøpte her ei Austinrose som hun skulle plante i krukke.

Òlafur orienter oss her i roseavdelingen. Han har planer om utvidelse av denne etterhvert.

Ja her var det jo ett og annet velkjent som fanga interesse. Dette var store, friske planter, mange av dem gamle, historiske roser. Det var også mange roser og andre planter satt ut til salgs ute.

Thingvellir

Så kjører vi videre til Thingvellir, stedet der verdens eldste parlament kom sammen første gang for mer enn 1100 år siden og seinere ned igjennom århundredene. Storbritannia skryter av å ha "Parlamentenes Mor". Det være seg som det vil med det, for Island har "Parlamentenes Bestemor", det islandske Alltinget. Å samles til tings er forøvrig en tradisjon de hadde med fra Norge, bare så det er sagt, så har vi tilsneket oss en liten del av det vi også.

Man fylles av en underlig, nesten magisk følelse når man står på dette stedet og merker historiens sus nesten påtrengende. Ærefrykt kanhende. Og med en liten klump i halsen lar man seg føre over tusen år tilbake i tid.

De amerikanske og eurasiatiske jordplatene møtes også her ved Thingvellir, og man kan tydelig se revnene i landskapet.

  

Her er de aller fleste av deltakerne samla på det stedet der man mente at folket samla seg til tings. Her stod lovseiemennene og leste opp lovene, og dem måtte de kunne utenat til å begynne med. Det var ikke før seinere at de blei nedskrevet. I bakgrunnen ses bergveggen i det som kalles "Almannagjà"(gjà=gjel,kløft). Siste gang det var "Allting" her var 17, juni 1944, da Island fikk sin frihet fra Danmark. Vilhjàlmur Lùdviksson var da som fireåring med sin familie til dette høytidelige evenement.

Fra dette utsiktspunktet orienterer Vilhjàlmur oss litt om det geotermiske kraftverket på Nesjavellir som ligger ute av syne under oss til venstre. Hvis man ser godt etter i bakgrunnen, kan man se at det ryker av bakken flere steder. Grunnen "lever" på denne øya. Men islendingene har levd med dette i ca1200 år. De velger å dra nytte av det til å skaffe seg energi, istedenfor å gå rundt å være redde. Varmeenergien herifra føres til Reykjavikområdet. Det var opprinnelig planlagt en liten omvisning her, men Vilhjàlmurs kone Àslaug ringer og sier at maten er ved å være ferdig. Flere deltakere benytter anledeningen til å ta med seg lavasteiner herifra.

Brekkukot.

Så er vi kommet til rosehelgas avslutning. Etter ca en times kjøring kommer vi til Brekkukot, landstedet til  Àslaug Sverrisdottir og Vilhjàlmur Lùdviksson med familie,. Landet omkring feriehuset er på ca. 17 ha,  hvorav størsteparten nå er skog- og krattbevokst.  Da Àslaugs familie først kom til stedet i 1958, var det kun ei skrøpelig hytte her og ellers ingenting annet enn nakent land, for det meste holdt nede av sauebeiting, vann-, vind-  og jorderosjon; et jordsmonn fattig på organisk materiale. Jeg har sett bilde av eiendommen som den så ut da i et nummer av Rosebladet, og det er helt ufattelig at vi er på samme stedet. Familien prioriterte gjenvinning av ødemarka og utbedring  av jordsmonnet ved hjelp av erteplanter som vi har sett i bl.a. Høfdaskogur, og skogplanting. I løpet av  den tida som er gått siden, har stedet endra totalt karakter. Her er store trær som omgir eiendommen rundt huset som er blitt påbygd og ombygd siden den første hytta stod der. Dette gir godt le som har gjort det mulig å dyrke forskjellige prydtrær , blomstrende busker, stauder,endog fruktrær fra Finland, Russland og Latvia, og framfor alt en masse roser. Det fins nå flere hundre foskjellige roser planta her, vesentlig frøplanter, artsroser og deres hybrider,gamle buskroser og noen moderne, for det meste canadiske. Disse rosene er hardføre og tåler godt det barske islandske klimaet. Moderne klase- og stilkroser går ikke så godt her. De dør etter ett eller to år. Det er virkelig imponerende hva de har fått til!

Landet deles av elva "Seljadalsà"(Seterdalselva), ei smal og nokså grunn elv ,som vi må forsere. Her er ingen bru. Det siste vegstykket og elva forseres ved hjelp av den minste bussen, som kjører flere turer. Mange, undertegnede medregna, tar av seg på føttene og vasser over. Bli nå med til Brekkukot og feire avslutninga med oss.

Noen av de tøffeste tar likegodt av seg på føttene og vasser over elva. Her hjelpes Bo-Erik Kullberg fra Finland over.

Og her er det bussens tur. Så alle kom seg trygt over.

Og så ønskes vi velkommen av, ja hva annet skal det ellers være enn en lang felles nordisk tradisjon. Den traff så absolutt meg hjemme. Det oppstod et lite problem i kombinasjonen med å holde det lille glasset og samtidig fotografere, men jeg fant ut at det passa godt mellom tennene mens jeg holdt apparatet, så det gikk bra. Det var meldt regn på kvelden også, men det glimra heldigvis med sitt fravær.

Og så går vi rundt og lar dette fantastiske hage-/parkmiljø sige innover oss.

Det er bare å la bildene tale for seg.

Som man ser var mange av rosene også her på hell, eller endog avblomstra, men det gjorde et veldig innrykk allikevel.

Så nærmer vi oss slutten på rosehelga for denne gang. Her ser vi Valborg Einarsdottir og Vilhjàlmur Lùdviksson overrekke stafettpinnen til Lauri Korpijaakko, Formann i den finske roseforeningen. Neste gang er det Finlands tur, i 2014. Personlig har jeg begynt å se fram til det allerede. Finland er nå det eneste landet jeg ikke har vært i på rosehelg. Bak Lauri står Vilhjàlmurs fru Àslaug iført koksgrått med lys blågrå vest. Og nå skal dere få forklaringa på hvorfor jeg konsekvent har brukt ordet rosehelg istedenfor som tidligere, roseweekend. Det er Vilhjàlmur som her kommer med forslag om å endre det til helg da han mente vi skulle benytte et nordisk ord istedenfor et engelsk. Og det var det så enighet om.

Men vi er ikke riktig ferdige ennå. Vi må jo ha mat - grillmat - og mer å drikke. Her serveres Toril Linnerud, nestleder for Oslo og Omegn Roseforening.

Og at maten smakte er det ingen tvil om. Her sitter fra venstre : Steinunn Òlafsdottir hvis hage vi besøkte, Brynhildur Th. Engen, opprinnelig fra Island, gift og bosatt i Norge., Heidi Tokle Poverud, Inger Johanne Bergedalen og Margrèt Òlafsdottir hvis hage vi også besøkte. Brynhildur gav klart uttrykk for - på islandsk - at hun ville hente seg mer mat. Det var ikke til å misforstå. Stående bak : Berit Enstrøm.

Så avslutter vi som vi begynte med bilde av ei rose, denne gang i Brekkukot. Dette er en krysning mellom Rosa Gallica og Rosa Rugosa som heter "Læskelæ". Med denne funnrosa fra Finland takker vi vertskapet, Ròsaklubbur Ìslands og alle ildsjelene som har gitt oss ei uforglemmelig rosehelg som aldri vil bli glemt av oss som var så heldige å få være med. Det har vært en stor opplevelse! Vi har virkelig fått se at det er mulig å dyrke både roser og mye annet rart på denne øya,som vi aldri hadde forestilt oss kunne være mulig. Vi vender i sannhet hjem med en helt annen virkelighetsoppfatning enn da vi kom. Så sier vi enda en gang : Tusen takk for ei fantastisk rosehelg og gleder oss til neste gang i Åbo i Finland i 2014. Takk for denne gang og vel møtt igjen! Tekst og fotos: Arvid Jørgensen.

Nordisk Roseweekend i Gøteborg 9. - 11. juli 2010

 Rosevenner i Norden er priviligerte som kan nyte godt av roseweekendene hvert annet år på omgang i de respektive nordiske landa. Dette er intet mindre enn profesjonelle arrangement som det er en fornøyelse og et privilegium å få lov til å være med på. Denne gangen var stafettpinnen overrakt våre svenske rosevenner som avvikla et arrangement helt i tråd med alle forventninger i så måte. Førsteklasses innkvartering i Scandic Crown Hotel i Gøteborg, i gangavstand til "basen", roseparken "Gøteborg Rosarium ,Trædgårdsføreningen".
Ja jeg beklager å måtte si det kjære svenske rosevenner, vi misunner dere denne fantastiske og enestående roseparken.  
 Men selv om arrangementet denne gangen var lagt til Sverige, så kan jo vi nordmenn skryte av at det var vi som stilte med den største kontingenten - hele 44 deltakere - langt på veg dobbelt så mange som vertskapets 28.
 Dag 1 var da også i sin helhet viet denne unike parken "Trædgårdsføreningen" med en utsøkt lunsj i restauranten "Trædgårn". I "Lagerhuset" i parken fikk vi overvære tre interessante fordrag akkompagnert av kaffe og kaker. Det første var av landskapsarkitekten Ulf Nordfjell som i 2009 mottok prisen for "Best in Show" på Chelsea Flower Show. Han orienterte om parkens historie. Foredrag nr. 2 var det vår "roseguru "Lars-Åke Gustavsson, forfatter av alle nordiske roseinteressertes "bibel" : Rosor før Nordiska Trædgårdar", som stod for. Han orienterte om abeidet med å registrere gamle, glemte hageroser som  er funnet i gamle hager i Norden - såkalte "Funnroser". Dette arbeidet som angivelig starta i Finland, er kommet langt, særlig i Sverige og Norge, og har angivelig vakt interesse også utover i Europa.
 Da Nordisk Roseweekend i 2008 gikk av stabelen i Norge, var vi så heldige å få besøk av presidenten for den internasjonale World Federation of Rose Societies(WFRS) Mr. Gerard Meyland med frue som sjøl hadde ytra ønske om å få delta. En stor ære. Våre svenske rosevenner hadde klart å "hanke inn" Mrs Ann Bird, tidligere leder for det engelske Royal National Rose Society, nå de nordiske roseforeningenes  representant i WFRS, som holdt det tredje foredraget. En hyggelig gest fra vertskapets side var 2 fine rosebøker som vi fikk oss tildelt til odel og eie.
 Men vi fikk jo selvsagt også god tid til å vandre rundt i den vakre roseparken og bare la synsinntrykka strømme på. Som verdig avslutning på dagen var det middag på hotellet.   

Bildet som er tatt i Gøteborg Rosarium, Trædgårdsføreningen, viser de norske deltakerne Inger Johanne Bergedalen tv. og Heidi Tokle Poverud på en benk utafor "Lagerhuset" omgitt av slyngrosene : "Frøken Karen", "Lykkefund" og "Starkodder".

Dag 2 Besøk hos Ingemar Fægerlind og Reino Korhonen i Østra Tunhem ved Falkøping.

.Jeg vil si vi er priviligerte når vi som første post på programmet for dag 2 inviteres til å besøke Ingemar Fægerlind og Reino Korhonen i deres gamle prestegård med tilhørende rosehage. De gamle trebygningene som nærmest ser ut som de er vokst sammen med hagen og det kjempestore bøketreet virker som de har stått her alltid. Og hva kunne vel være mer naturlig enn å plante inn en masse gamle roser i dette miljøet. De gror bokstavelig talt over hodene på oss og velter seg alle vegne, og gjør hagen til en stor opplevelse for en rosefrelst.   Eierne orienterer sjøl om hagen og de forskjellige rosene, og det noteres og fotograferes flittig.

Leder i Norsk Roseforening avdeling Oslo og Omegn , Solfrid Cristina Kvernsveen, poserer her foran et kjempeeksemplar av albarosa "Maiden`s Blush", og bak denne igjen ei enda større damaskrose "Celsiana". Dessverre har jeg ikke fått med meg navnet på rosa i forgrunnen.

 Deltakerne er så mange at de må fraktes i to busser. I denne hagen må vi dele på oss.  Den "ene bussen" tar kaffepausen først mens den andre er på hagevandring og omvendt. En kaffepause på tunet her er intet mindre enn en lise for sjelen der vi sitter og lar inntrykka synke inn over kaffe og kaker.
 Og så til en liten pussighet som jeg gjerne vil dele med alle dere som sliter med denslags uhumskheter. Fortvil ikke. Eierne her har "holdt av" ei eng som følger skiftningene i sommerhalvåret, startende med løkplanter av forskjellige slag. Og så går det slag i slag. Enga slås en gang i sesongen. Og så kan man jo gjette hva den var full av under vårt besøk? Ganske riktig : skvallerkål! Og kom ikke å si at det ikke var vakkert, for det var det nemlig.

Kaffe på tunet. At det kun er noen få roser med på dette bildet er bare en tilfeldighet. Vi har rosene med oss i våre sinn såvel som i våre hjerter.

 Vi takker for oss i Østra Tunhem med et bilde av en av våre verter, Ingemar Fægerlind, som orienterer oss om rosene. Han er her avbilda med et velvoksent eksemplar av damaskrosa "Blush Damask". Mange vil kanskje nikke gjenkjennende til denne rosa. Den fins i mange gamle hager også i Norge, om enn kanskje ikke fullt så stor som her.
   Vi kunne gjerne hatt mye lengre tid her, men vi må videre. Takk for oss, Ingemar og Reino. Det gjenstår bare å finne det bittelille huset, og så løpe ut i bussene som skal ta oss videre til lunsj i Brunnsbo Gæstgiferi.

Ingemar Fægerlind med "Blush Damask"

Dag 2, lunsj i Brunnsbo Gæstgiferi

 Brunnsbo Gæstgiferi ligger i Brunnsbo gamle biskopgård utenfor Skara. Cisterciensermunkene skal angivelig ha fått Brunnsbo gård av Edmund Slemme allerede på 1050tallet. I såfall har gården vært bebodd i mer enn 1000 år. Dagens hovedbygning har aner tilbake til 1400tallet. På 1500talle tilhørte gården kong Gustav Vasa som drev hesteoppdrett her. En rik historie følger så gården ned gjennom tidene. Blant annet har et syttitalls biskoper holdt til hus her.
 Vår lunsj beskrives som "Fra steinalder til nåtid" med hovedrett som består av elgroastbiff. Vi går så menn ikke sultne herifra heller.

En av de svenske deltakerne, Ann-Katrin Ursberg ,forsyner seg av den omtalte elgroastbiffen under lunsjen i Brunnsbo Gæstgiferi.

Dag 2. Vi besøker Varnhems Klosterstad.

Etter lunsj går ferden til Varnhems Klosterstad, en av områdets mest kjente severdigheter. De som har lest Jan Guillots bøker om Arn vil nok nikke gjenkjennende her. Klosterstaden består av klosterkirken, klostermuseet, kirkeruinen og urtegården. Omkring år 1150 grunnla Cistercienserordenen et kloster her, og Varnhem var i lange tider et betydelig åndelig og politisk såvel som kulturelt og økonomisk sentrum. Den kunnskapsrike guiden gir oss et detaljert innblikk i en for oss fjern fortid. 

Fra venstre: Inger Johanne Bergedalen, Hanne Marit Medlien og Kirsti Medlien hører guiden fortelle.

Urtegården her i Klosterstaden fortjener noen ekstra ord. Den er ikke så stor, men her fins mange interessante urter. Ethvert kloster skulle være sjølforsynt, og en urtegård hadde alltid en sikker plass. Munkene utførte også legebehandling, og da kom jo urtene godt med. Men hva med roser? Joda den fins her i urtegården den eldgamle Rosa Gallica Officinalis som kanskje er bedre kjent som Apotekerrose, og som blei brukt i medisinsk øyemed i middelalderen, derav navnet.  Denne rosa fins i mange gamle hager rundt om i Norge, men de fleste veit kanskje ikke så mye om den. Man har lenge påstått at den blei innført til Europa med korstogsfarere på 1200tallet. Imidlertid er mange begynt å helle til den oppfatning at dette er en hybrid/spontankrysning/frøplante av "Den Franske Rose/Rosa Gallica/Provinsrose" og at den oppstod i Europa. I såfall er dette ei av de aller eldste rosene i kultur på vårt kontinent. Hvorom allting er så er dette ei rose som hører hjemme i en roselskers hage og i enhver urtehage.

Rosa Gallica Officinalis/Apotekerrose fotografert i Varnhems Klosterstads urtegård.

Dag 2 Vi besøker Kerstin Petersens private hage i Skultorp utenfor Skøvde.

 Vi inviteres her inn i et imponerende innholdsrikt hageanlegg med en masse roser selvfølgelig, men også utrolig mye annet spennende og interessant. Tidligere var roser noe som skulle plantes sammen i rabatter uten noe annet. Dette har etterhvert endra seg betraktelig. Kerstin viser oss med sin hage hvordan man kan få til vakre og vellykka samplantinger hvor rosene inngår som en del av en harmonisk helhet. Rosesortene er i hovedsak gamle og historiske busk- og slyngroser.

Inger Johanne Bergedalen tv. og Heidi Tokle Poverud i et hav av gammeldagse roser. Den hvite slyngrosa i bakgrunnen er "Lykkefund"

Hagen er anlagt i flere nivåer, og det er ganske bratt enkelte steder, så Kerstin anbefaler dem som ikke føler seg helt støe på foten å benytte omvegen rundt. Sirlig anlagte hageganger løper i alle retninger med en masse foskjellige planter, store og små, plassert på dertil egna plasser. Mange forskjellige rosenbusker dukker også opp innimellom. Det hele fortoner seg nærmest som en liten botanisk hage.   

På veg mot nedre nivå. Det er ikke så mange roser som synes i bildet, men de dukker opp både her og der på vår veg nedigjennom. Et lysthus er strategisk plassert nede på "flata".

Det er 29 varmegrader i Skultorp denne ettermiddagen, og da er det kjærkomment at Kerstin byr på forfriskninger. Ettermiddagskaffe, saft og kaker. Hun har fått familie og venner til å hjelpe seg med dette, men de bedyrer at hagen - ja den klarer hun helt på egenhånd. Det er intet mindre enn imponerende. Vi kunne gjerne hatt lengre tid her. Takk for oss Kerstin.